Ironman Cork – race report 2019

Ironman Cork – race report 2019

By Veronica Höiom

As long as I can remember, I wanted to go to Ireland so when Ironman announced that there would be a full distance event there 2019 there was no doubt. I wanted to do this race! 

Pre-race day


Me and Måns landed in Cork on Friday night and took a rental car and drove the 50 km to the small picturesque village called Youghal. The whole atmosphere in the village breathed Ironman and there were "Welcome Ironman" signs everywhere. I read somewhere that 10% of the village's residents participated as volunteers for this event! We stayed at an incredibly cozy place, the Ahernes of Youghal, located on the main street! The very friendly owners arranged breakfast at 4 pm on race day morning and also offered to drive participants down to the transition site! The day before the race, on Saturday, it was first registration followed by easy training on the swim-bike-run course. The sun was shining but it was quite windy. 

Veronica 2.png

I swam about 10 minutes in cold and choppy water of the Celtic ocean. The temperature was around 13 degrees, ok, but it was difficult to navigate in the messy water. About the same time as we were swimming, an email was sent out from Ironman Europe telling us that we would expect a delayed start and shortened swim because of the expected bad weather conditions on race day! With shivering teeth, we jumped up on our bikes and ride to the Windmill hill. Only 400m long but with a 22% slope it was very respectful!! I must say that when we drove down the hill the day before with the car I was totally terrified and thought it would be impossible to ride it up .... I felt as if the risk of rolling over halfway was quite imminent! Well, I gave it a try and up I came with shaky legs and sky-high pulse! Måns wanted to ride it again but I refused JFinally a short run. I ran over the ridge that we would need to pass 9 times during the marathon tomorrow. Pretty hard, too… The rest of the day was all about checking-in, athlete briefing and eating.

Race day! 

The alarm went off at 4:15 am. Time for breakfast, yoghurt, toast, bacon and scrambled eggs! It was windy and gray outside but still no rain. Uncle Runar with wifie Pia (also competing) and daughter Sara came and picked us up, always nice to have assistants during a race J! Just before we arrived at the transition site, it started to rain. Then it rained all day long until the end of my run! Stayed in the heat of the car for a while, at 5:30 am it would be announced if the swimming were on or off. At 6 am we went to check the bikes and leave our nutrition bottles at the bikes. When we saw the waves on the sea and that the buoys were still on land, we understood that the swim would be canceled. Which it was. 


Instead of the swim, we would have a time trial-start on the bike. Kind of chaotic when everyone was going to change into bike clothes! People was walking around in their wetsuits as long as they could even if the swim was cancelled JLuckily, we had quite low numbers so we got off pretty early but many had to stay for a long time in pouring rain before they were allowed to start. 


The bike leg was a 2-lap course around the beautiful Irish countryside. Too bad that the heavy rain and fog on my glasses made it hard to see anything! In addition, the surface was often poor so you really had to concentrate on the road! However, the crowd was amazing!! I’ve read several heart-breaking stories about people who didn’t manage to continue the race during the bike, where the locals invited them into their homes and provided them with food and warmth while they were waiting to be picked-up by the organization! Besides the weather, the course was really, really tough. A total of 1900m of climbing and poor asphalt that took all force out of your legs. As a consequence, unusually many did not manage the cut-off times for the bike and were not allowed to go ahead with the run. I read that it was about 23% DNFs! The hills were many, some long, some steep and each lap (around 88 and 178km) was completed with the steepest of them all, the Windmill hill, now also called Windmill hell. I felt very nervous when approaching it –will I have enough power to conquer the hill?? I could hear the audience’s cheers in far distance. But once you faced the hill it was kind of no retreat no surrender. Just pedal and move forward, no matter what!! The crowd was amazing. I felt like I was part of tour de France! "Keep going", "go girl", "you can do this", you're amazing, "looking strong". The audience basically lifted me up both times. On the second lap many walked uphill and I saw several who fell on the slope but who were immediately helped up! Maybe not the smartest move to ride uphill twice when a marathon was waiting, but I think my legs were pretty smoked anyway and I’ll never forget the Windmill hill!


 The transition was a challenge by itself, when trying to get rid of wet shoes and clothes with ice cold, rigid fingers. Got cramps all over my stomach when I was going to roll off my wet socks. Sooo satisfied that I put in a pair of dry socks in the run bag!! I have never seen so many people standing with heat blankets and drinking coffee / tea in the exchange area before. Thought I was quite slow (kind of 7 minutes) but was actually one of the fastest in my AG ... The first part of the running track was along the beach towards the town center so you were welcomed by a massive headwind and a rain that whipped you in the face. Thanks for that, Mother Earth! Here it was just to turn into survival mode and gnaw ahead! First time up the bridge (only 8 times left ...) and then down where you passed the finish line for the first time. The legs felt in spite of the tough cycling ok, although it felt kind of funny to run on feet that were completely numb! Luckily I’ve experienced this before during Stockholm marathon 2012, so I know that it works anyway. Just keep going! 


But it didn’t take long before the tough bike course, the cold and the wettnes caught me. I felt so exhausted and my body hurt, which made me walk a lot, not just in the aid stations. However, the crowd was absolutely wonderful. There were people everywhere, cheering and calling your name! Despite the weather, the atmosphere was indescribable! During the last lap it actually stopped raining and after a long, long struggle I finally reached the red carpet. I was so happy when I crossed the finish line! I had managed probably the most physically strenuous I've ever done! The only problem is that once you stop running, that is when it really starts to hurt! Walking the 1.2 km between the finish line and the hotel took a whole eternity! But, what did it do when you got to feel like a superstar in your finisher t-shirt and medal! Everyone I met congratulated me and people even came up and hugged me! Extra fun that Måns won his AG and that I actually became 5th in mine!! Only 12 min from a Kona slot. I'm getting closer!

Racereport Ironman Cork 2019

Racereport Ironman Cork 2019

By Måns Höiom


After last year’s race season, me and my wife set up the goals for this year racing. We decided to attempt a joint goal to go sub 20 hours combined race time on the full Ironman distance. From our best races we both need to shave off around 15 minutes each to go sub 20 hours. That way we will push ourselves but also each other to do the work needed. 

Obviously, we both have our personal goals as well.

For me the biggest personal goal is obviously qualification to Kona again! My last attempt at racing in Kona 2018 ended with an injured back and I finished World Championship Ironman in Kona Hawaii just participating. So Ironman Cork was chosen to be my qualification attempt this year. 

IM Cork was Irelands first full distance IM and I knew it was hilly and very slow as a race. It suited us well being in 23:d of June so we had plenty of time to train. And I would finally get to the island I have wanted to visit for so long! 

Pre-Race meeting

The day before the race during the pre-race meeting the organization announced there will be a change in the swim and possibly a delayed start! 

I assumed the reason was the cold weather and the forecast of more wind and rain for raceday. Having tested the swim course earlier I was not surprised but hearing this my mind raced with different thoughts. 

“I had done the training, I was there and I had prepared myself for the goal of qualifying – do not change anything! I need it to be the way I have planned!”. These was some of my reactions initially until I remembered my preparations. From November 2018 until raceweek in June 2019 I have managed to average almost 13 hours training per week. That is a massive amount of training to lean against and I felt extremely calm again. And ready!


05:30 on raceday they announced the cancellation of the swim due to the weather and safety of the participants. That was one hour before start and many was already dressed in wetsuites. The start time was also announced to be delayed until 07:20 for the pro field. It was cold and the wind was blowing hard.

I felt calm. 

I was extremely surprised to see so many spectators at these conditions.

Måns bike Cork19.png

Mentally I adjusted to the new scenario.

All agegroup athletes was told to change into bike gear row by row and line up for a timetrail start. We were to be released 2 bikes every few seconds from 07:40 until everyone was out on the bike course. I was very cold by now, so I rushed to get to the starting position as early as possible. I think I was among the first 30 agegroupers to start.

The loudness from the spectators was loud as I started my first lap of two 90 km loops! I felt a chill down my spine and it was not the coldness this time. I was finally on my way to try to qualify to Kona again! 

How I have longed to this moment!

I was very soon alone with very few bikes around me which suited me very well! No fear of drafting and I could be in my own zone. The rain poured down and I was cold, my hands and feet numb and I could barely see through the raindrops on the visor of my helmet. The road surface was terribly rough and potholes in many places. 

I pushed hard being confident of my form and the past training.

Måns bike2 Cork19.png

The kilometers passed by and I was out in the rolling hills between the very small villages. The wattages were high and the speed decent. There was long stretches without seeing any peoples along the road. But suddenly there could be a group of people sheltered by an umbrella, or raincoats in the middle of nowhere clapping their hands and shouting “Well done!”! 

I came to the section where the hills started, and the locals have place lots of signs with different messages saying things of encouragement. The uphills where long but not so steep. I kept pushing and smiled as the spectators kept urging us on. The endurance of them was remarkable in that grueling weather!

At the last stretch of the first lap the infamous climb Windmill Hill was packed by people on both sides! The sound was deafening as it echoed inside my helmet! I geared down to my easiest gear and stood up for the most part of the hill! 

22% during around 400 meters was hurting my legs, but I could not help smile (and grin)! 

Afterwards I noticed in my TrainingPeak log that I produced All-Time high wattage during 1 minute in that hill!

Måns bike3 Cork19.png

Continuing out on the second lap I felt dizzy and weak after that hill, but I managed to recover pretty fast. I knew that I had to bike harder than usual as my bike legs are weaker than my competitors and I am preferring flatter courses. So as soon as possible I went back to pushing my previous watts.

As my second lap went on, I started to notice that the spectators from my first lap was still out there along the road! Still shouting “Well done!” to me in their raincoats! What an amazing people!

When the hills started the second lap I felt the first signs of cramp in my thighs. I added water from the aid stations to prevent further cramp. 

My energy plan had been to bring 5 hours’ worth of energy with me in Maurtens sportsdrink and 3 Maurten gels as backup/complement.

Fortunately the downhill made me recover enough to actually get me riding the Windmill Hill a second time without cramping! And the roar from the spectators were equally load this time! 

But the smile failed to show this time having biked nearly 180 km with those hills with nothing but those chickenlegs of mine!

The run

When racking the bike I immediately felt the run was going to be painful. I am usually very comfortable with my running capacity, but this time they felt worse than ever!

I could not remove my rainjacket as my fingers were completely powerless. So I decided to run with it!

Måns run Cork19.png

 I stumbled out of the tent and started my run in the heavy headwind! Spikes of rain in my eyes and I had to run with my right eye closed as the rain was pounding from the ocean. I could see some spectators along the shore sheering us on and I wondered why they were still out! 

I ran into the town of Youghal (I think it is pronounced Yo’all) where the streets where filled with people sheering us on. I saw my brother after about 3 km and he gave me information that I was leading by 15 minutes after the bike. Since the start was spread over almost 2 hours, I mentioned to him to look for late starters. 

Already after the first few km of running my cramp started to appear again. I had to stop running and walk as few steps as possible and I used my first gels sooner than planned. I also drank both water and energy from the aid stations. I even took a banana once!

It was the longest IM marathon I have experienced, and I am not happy with the average speed. I just could not run faster! 

The calm feeling, I felt from start, went away. I started to become worried my 15 minutes lead was eaten up already.

Måns finishline Cork19.png

I started to check my running speed on my watch and when running I actually had decent speed. I just needed to keep running! After 38 km I saw my brother again and he told me to just keep going, the IM tracker app gave him strange figures most of the time and he could not rely on its accuracy. Now that is nothing you want to hear when it is only a few more km to go.

Pushing the last few km to finish the race and it was a great feeling to finally be able to stop running! Mike Reilly said to me:

“You are an Ironman”!


I walked away into the tent to collect my street wear gear and change. I noticed the pizzabakers in the rain, I noticed the cheering in the streets and all the time they said “Well Done!”. It took me forever to change and I ate a pizzaslize. I got to ask a fellow athlete if I could check my agegroup standing. I was leading with 30 minutes. It felt great. I was in a good mode. My bike performance I was very satisfied with, my running not so. 

I came to race for a slot to WC Ironman Kona! I had spent almost 13 hours average weekly training since November! 

Can I lose it to a late starter in my agegroup? 

As I walked to the hotel I noticed the loudness of the people of Youghal cheering the runners on. I came into my hotel, where I was greated by the owners, the regular customers and everyone else in the restaurant/pub. They bought me Irish Coffee, they bought me Guinness and they bought me wine. They cheered when my wife came in and they cheered when hearing I probably won my agegroup. “Well Done!”

I had the best feeling in the world as I deemed it unlikely that more than 3 agegroupers would start late and pass me during the hours that had passed. But something felt strange. I had reached the goal of my race, I had done what I came for but that was not what I was glad for. 

It was something else, I could not pinpoint what it was. I should be ecstatic and happy of my result and performance as I won my agegroup with around 30 minutes!

It was not until after the prize ceremony I realized what it was that seemed so strange. 

It wasn’t a bad feeling for not performing on the run, or that the swim had been cancelled. It was not either a bad feeling at all. It was a feeling that I just hadn’t expected to feel – I was more ecstatic over the performance of Youghal and the community of Cork!

They were beating my performance by far! 

The people, the volunteers, the organization, everyone I came across dealt with the conditions in a truly professional way! They smiled despite the harsh conditions, they cheered us on throughout the day in groups or all by themselves. They did it out in the middle of nowhere or together in masses at Windmill Hill. They were drinking bears outside the pubs and still urging us on throughout the day. 

I have since read so many stories on the different groups on Facebook of families along the route offering their homes for freezing athletes, people standing in the rain during longest and wettest of days with nothing but good spirit to share to us that passed them by, competing for a slot in Kona or just to survive! 

They were the ones outperforming me! 

I am extremely happy with me winning my agegroup and qualifying for Kona – don’t get me wrong on that part – it is just that the people not competing that won IM Cork 2019!!!

“Well Done, Youghal!”

Karrebæksminde Triathlon 2019 - AG Vinder!!

Karrebæksminde Triathlon 2019.

 Af Trine Poulsen

Min første deltagelse i dette race. Jeg havde tilmeldt mig for flere måneder siden med henblik på at teste mig selv, min form og ikke mindst mit knæ, som jeg har været skadet i igennem de sidste 8 mdr. De sidste 4 mdr. har stået på god, laaang, nænsom og ikke mindst tålmodig genoptræning, både fra min side, men også fra Nichlas side, som har måtte høre på mange op og nedture i den periode. Men nok om det – tilbage til Karrebæksminde, hvor jeg nu skulle teste mig selv og mit løb. 


Startnummer havde jeg hentet dagen før på den lille, dog stadig fine og interessante expo ved havnen på Enø. Stedet emmede af god race-stemning og jeg fik mulighed for at kigge svømmeruten igennem, kørte en tur i bil på løberuten og fik gået skiftezonen igennem – det skal lige siges at skiftezonen er rigtig lang fra svøm til cykel, hvor du løber fra vandet, over en bro, op langs molen og så ind i selve skiftezonen. Det gav dog lidt ro på resten af dagen at have set den og gennemgået den. 

Heldigt for mig, der er et udpræget B-menneske, gik starten først kl. 12.00 lørdag. Så der var god tid til at få en god og rolig morgen med morgenmad, masser vand, energi, få afleveret cyklen i skiftezonen, gået racegear/opsætning igennem (*mange), nå på toilettet og vigtigst af alt spise en friskbagt, lun croissant fra Enø bageri, som blev delt ud til samtlige deltager – GOD STIL 😊Dernæst racebriefing og såååååå. Så var tiden inde til start.

På vej til T1 efter en tur i vaskemaskine!!

På vej til T1 efter en tur i vaskemaskine!!

Der havde op til racet været meget snak om vandet ville være for koldt til fuld distance svømning (950m) eller om den skulle forkortes til 600 m. Vandtemperaturen på dagen blev målt til 14 grader og den fulde distance blev opretholdt – til stor glæde for mig. Til gengæld havde vejret valgt at blæse utrolig meget op, hvilket betød pålandsvind og af danske standarder, utrolige store, toppede/skummede bølger og en tarvelig strøm. Men efter en god tur i vaskemaskinen, hvor jeg tror alle følte sig en smule omtumlet, kom turen til den laaaange skiftezone, hvor man havde masser af tid til at få overdelen af våddragten af og samtidig nyde tilråb fra de rigtig mange tilskuer, som havde indfundet langs ruten. Stedet boblede nu af racestemning og der blev heppet, råbt og sunget efter os deltager – det var mega fedt og giver altså bare ekstra energi. 

Ud på cyklen efter en lang skiftezone….

Ud på cyklen efter en lang skiftezone….

Et hurtigt skift til cyklen og nu skulle den bare have en over armen – cyklingen har de sidste mange måneder været der hvor jeg har kunne presse mig selv og virkelig ligge nogle timer, så jeg vidste jeg var forholdsvis godt cyklende…..! Lige indtil jeg ramte ruten… DoooH! Der var ingen hul igennem. Vi skulle cykle 50 km, 25 ud – 25 hjem. Ud var det med modvind lige i smasken – så jeg lavede hurtigt en aftale med mig selv om, ikke at brænde mig selv af i modvinden og gemme det til jeg kom i medvind og så trykke igennem – men stadig så jeg havde energi tilbage til løbet. På de 25 ud blev jeg overhalet af utrolig mange – og min motivation blev mere og mere ramt – men formåede at holde den oppe på, at jeg nok skulle tage dem når vi vendte. Endelig 25 km ude kom vendepunktet til de 25 km tilbage og NU skulle den have gas. Men nej… Stadig intet hul igennem til benene, ligegyldigt hvor meget hårdere eller hurtigere jeg synes, jeg pressede, så skete der bare ikke rigtig noget. Nu blev min motivation for alvor ramt, og jeg havde en del indre diskussioner med mig selv og prøvede at finde løsninger – men der var ingen løsninger. Jeg begyndte at frygte for mit løb og tænkte at mine ben heller ikke ville være noget værd der. Det blev en ond cirkel af tanker, som jeg heldigvis hurtigt fandt frem til jeg måtte bryde, nyde turen og bare tage løbet som det kom. Jeg var her jo for sjov og for en god oplevelse. 

Endelig tilbage i skiftezonen – ændre mindset fra cykelturen og så afsted. Jeg mødte på starten af løbet min familie og kæreste, som heppede mig ud på ruten og det gav et kæmpe boost. Jeg fik ligeledes lagt mig på ben af en pige, jeg delvist kender, og tænkte jeg ”bare” skulle følge hendes ben. Langsomt fik jeg løbet mig ind på hende, overhalet hende og lagt mig foran hende. Jeg var stadig på i tvivl om jeg kunne holde det tempo, men hurtigt nåede vi halvvejs (5 km) og så var der jo ”kun” 5 igen. 

Trine løb

Løberuten foregår på Enø – igennem deres campingplads, hvor samtlige campister havde taget siddende opstilling foran deres campingvogne og sad med flag og heppede og skabte en kæmpe fest – videre ud på ruten, hvor der var opstillet en vogn med live-jazzmusik og i nærhed af vognen stod der masser af tilskuere, der ligeledes skabte en fest. Videre igennem et sommerhusområde, hvor flere beboere havde fundet vandslanger frem og gav os deltagere mulighed for at løbe igennem et dejligt kølende brus, nogle havde opstillet et ekstra vanddepot, hvor de uddelte vand, andre havde taget eftermiddagskaffen ud i indkørslen og nød den i solen imens de heppede og skabte god stemning – og ikke mindst var der et stort selskab der havde det helt store krebsegilde med champagne og mega god heppestemning. Det var alt i alt en super dejlig og motiverende stemning at løbe i. 

Jeg formåede at holde tempo de sidste 5 km og de sidste km fik også lidt ekstra – energien voksede i takt med at komme tættere på mål – hvor flere og flere tilskuere selvfølgelig havde taget opstilling. Stemningen på opløbsstrækningen og ved mål var helt forrygende. Vi blev nærmest båret i mål på ”hep og tilråb”. Det var fedt og det er altid meget svært at beskrive den følelse, det giver én at blive ”båret” frem på den måde. Jeg elsker det 😉

Min familie og kæreste stod klar ved mål med kys og kram og jeg var glad. Glad og tilfreds – først og fremmest fordi mit knæ holdt hele vejen – det var det vigtigste. Dernæst fordi jeg fik vendt mit negative mindset fra cyklen og presset positivt på på løbet. Lettere skuffet over jeg ikke fik givet den mere gas på cyklen – men hvem ved, måske var løbet så ikke gået så godt. I målområdet blev vi forkælet med hjemmelavet is fra Enø Ismejeri, lokalt brygget hvede-øl, pasta/kyllingesalat, cola og en fin drikkedunk fra Karrebæksminde triathlon. 

Trine Final

Alt i alt en fantastisk dag i Karrebæksminde. Jeg kan VARMT anbefale dette race. Det er meget velorganiseret, meget dedikerede arrangører og frivillige og der er fuldstændig styr på det hele, helt ned til mindste detalje. 

Tak fordi du læste med 😉

Ps. Sluttede som vinder af min AG og blev samlet nr. 12 af alle kvinder :)

Borås Triatlon 70.3 2019

Borås Triatlon 1. juni 2019

Af Max Svanberg


Tävlingspremiär för året och som följd lite extra nervöst upp till start. Mycket nytt till den här säsongen i form av ny cykel, nytt jobb och kanske viktigast av allt – ny coach! Efter en vinter och vår under ledning av Coach Nichlas var känslan bättre än den någonsin varit under den här tiden på säsongen och jag hade därför ganska höga förväntningar på min prestation under Borås Triathlon Halvironman som fick agera arena för årets första race. 

Tycker alltid det är svårt att få en känsla för hur formen är under just tävlingsveckan och så var fallet även den här gången men kände mig ändå trygg i planeringen både för uppladdning och race. Testade racekitad hoj och övrigt raceutrustning några dagar innan start och allt flöt på bra. Som tur var stämde min tidigare plan överens med den Nichlas föreslog när det gäller kost innan tävling – mindre fibrer sista dagarna inför start och mer kolhydrater. Allt kändes som vanligt och det var nemas problemas! 

Borås må vara en rätt sjyst stad i övrigt och tävlingsområdet vid Almenäs är fint inramat av skogsklädda kullar men täcktes tyvärr tävlingsdagen till ära av tunga moln som med största sannolikhet utlovade regn någon gång under dagen. Dessutom var vattentemperaturen lite ”krispig” för att uttrycka sig milt. Temperaturen i luften var väl kanske heller inget som framkallade sommarkänslor, men efter en vinter med en jäkla massa mil på cykeln i allt från -15 och snålblåst till nollgradigt och snöblandat regn i sidled kände jag mig ändå trygg med att kunna hantera dagens svala förhållanden.



Väntade tills bara någon minut till start med att hoppa i vattnet för att inte bli nedkyld men tog ändå några simtag för att väcka kroppen till liv. Första tanken när ansiktet nuddade vattnet var något i stil med ”helvete, det här går aldrig”, men med bara minuter kvar till start var det bara att gilla läget och ställa sig på startlinjen. 

Strandstart med relativt långgrunt gynnar mig med långa ben och jag kom därför iväg helt OK när startskottet gick. Planen var att gå ut hårt de första hundra metrarna för att sedan leta efter bra fötter att följa. Tyvärr är jag inte så bra simmare som jag önskar och framför allt maxfarten finns mycket mer att önska av, vilket resulterade i att jag ser en förstagrupp försvinna längre och längre bort. Försöker till en början jaga ikapp men accepterade ganska fort att det inte gav effekt och försökte istället fokusera på god teknik och att ändå hålla farten uppe. Hamnade tyvärr i någon form av andragrupp där jag delade täten med en annan simmare och fick som följd inte så mycket hjälp. 

Bana med två varv och en Australian Exit där man sprang över en brygga för att dyka ner på andra sidan. Gick precis som förväntat – ganska dåligt… men tappade nog inte mer än 5-10 sekunder vid mitt skamliga dyk. 

Andra varvet i samma regi som det första men tror ändå vi lyckades hålla en helt godkänd fart då vi var klart färre upp till växling än vid varvning. 

Upp på 28 minuter sharp och kan inte vara annat än nöjd. Simmar i stort sett alla pass helt ensam, vilket jag inte tror är optimalt men upplever ändå att jag med strukturen från Nichlas tagit några kliv framåt. 



Många valde att ta på sig extrakläder i växlingen vilket jag valde att inte göra och kunde därför växla snabbt och plocka en hel del placeringar. Ut på cykeln någonstans runt 7-8eplats. 


Borås är backigt… VÄLDIGT BACKIGT! Och man får en försmak redan från start då man inleder med en av dagens längsta klättringar. Som följd av vattentemperaturen var min känsel i fötterna klart begränsad och jag hade därför svårt att få på mig skorna direkt vilket gjorde att jag körde första delen av klättringen med fötterna ovanpå skorna. Såklart också lite över planerade watt men skyller på adrenalin och tävlingsdjävulen som började vakna till liv. 

Banan är relativt krångelfri i den mån att det är 4.5mil ut och lika långt hem på samma väg vilket gör att man vid vändning kan få sig en ganska bra bild av hur man ligger till. 

Passerade under den första klättringen en del cyklister vilket gjorde att jag som bäst var uppe på en tredjeplats men släppte sedan förbi två cyklister där jag valde att försöka i alla fall hålla den andra av dom, Kristian Ek, inom synhåll då jag visste att han är en jäkel både på att cykla och springa. Insåg ganska fort att min plan inte riktigt kunde mäta sig med hans och fick därför sakta se honom försvinna iväg samtidigt som jag intalade mig själv att det fortfarande var för tidigt för att gå alltför långt utanför Coach Nichlas plan. 

Halvvägs genom cyklingen vid vändpunkten kunde jag räkna att jag låg på plats 5 med en bra bit upp till plats 1 och 2 men med kontakt till 3 och 4. Benen kändes fortfarande relativt fräscha och kroppen fungerade fortfarande som den skulle. Tyvärr började jag strax efter vändningen att uppleva lite magkramp som jag har haft problem med tidigare vilket gjorde att jag under en period fick sänka farten lite. Pausade även planerat energiintag för att försöka få ordning på det hela vilket resulterade i en liten energidipp på vägen tillbaka. Som tur är gav de även resultat i att jag fick ordning på magen och kunde mot slutet få i mig lite mer energi och avslutade ändå ganska nära min planerade watt. Dock inte allt och kund efter målgång konstatera att jag bara fick i mig runt 3 gels och 1 flaska sportdryck istället för 6 gels och 2 flaskor sportdryck som var planerat. Blir att se över till nästa tävling. 

Lyckades också missbedöma avståndet till växling och tog ur fötterna ur skorna lite för tidigt vilket gjorde att jag fick ta den sista lilla klättringen med fötterna ovanpå skorna. Dumt misstag som gjorde att jag nog tappade någon minut in mot växling… pucko! 

Snittfart 35km/h som ändå känns stabilt på den här banan. 


Växling nummer två gick utan problem. På med strumpor, i med energi i fickorna och på med dojorna! Allez allez ut och spring!



Benen kändes fräscha långt över förväntan och det var därför en riktigt härlig känsla att springa ur växlingsområdet som det dåliga vädret till trots var fyllt av riktigt mycket hejande publik! Bra jobbat Borås! 

Tyvärr hade jag små känningar i magen kvar som blev avsevärt mycket värre som vid en magisk gräns kring 3:55min/km-fart som dessvärre var min planerade fart att gå ut i för att sedan öka om energi fanns kvar mot slutet. Till följd av detta var jag tvungen att lägga mig runt 4:05-4:10 istället vilket höll smärtan i magen under en rimlig nivå. Vågade heller inte fylla på med energi i form av gels så höll mig till cola och vatten under hela löpningen, vilket iuförsej fungerade helt OK! 

Efter bara någon kilometer möttes jag dessvärre av 4an i loppet, Kristian som cyklat ifrån mig, som vart tvungen att bryta till följd av skada. Tråkigt som attans då jag såg fram mot att i alla fall försöka jaga honom och bjuda upp till dans om 4e platsen, men å andra sidan inget att göra något åt för någon av oss. Det här gjorde också att det var ganska långt upp till nästa tävlande på tredjeplats och då det var lika långt ner till femteplatsen hade jag svårt att gräva riktigt djupt och lida ordentligt för några extra minuter på klockan. 

Resultatet blev att jag sprang på i samma jämna fart utan att egentligen se någon av mina mottävlande under hela löpningen. Kanske smart att inte ta ut sig i onödan men kan ändå inte låta bli att inte vara besviken över mig själv då jag inte pressade mig själv hela vägen till mål. Det är ändå de som är en av anledningarna till att jag håller på med triathlon, att utmana mig själv och mina gränser, och att då hitta ursäkter att inte göra just detta känns inte helt rätt. Dock inget jag tänker förlora sömn över utan det är bara att göra om och göra rätt till nästa race! Tar med mig att jag i alla fall höll ihop det hela och sprang med en stabil snittfart på 4:09min/km hela vägen i mål. 

I mål på runt 4:34 någonstans som jag ändå inte kan vara annat än nöjd med, med tanke på banprofilen för cyklingen och det smått miserabla vädret. Kroppen kändes bra och jag inbillar mig ändå att det finns mycket mer att ge! Känns också kul att ha kört en första tävling med Nichlas och Uperform i ryggen och, framför allt, tryggt inför stundande tävlingar! Det kommer mera! 

Ironman South Africa 2019


By Gro Hege Viberg Jermstad

Dagene før

Vi ankom Port-Elizabeth (PE) mandag før konkurransen etter noen dager i bil opp langs kysten fra Cape Town. Det var med spenning vi nærmet oss strendene vi hadde sett på filmene fra IMSA  tidligere år. Da vi kjørte langs Marine Drive mot hotellet og så bannere på lyktestolpene, kontainere og trailere med Ironmanlogo – da kjente jeg det sitret i kroppen. Nå er vi her! 


Etter en høst med jernmangel og mange utfordringer på jobb – samt en oppkjøringsperiode med trenerbytte og mye «småsykdom» (to dager ute her og to dager ute der) var jeg usikker. Selv om jeg hadde hatt uker med god trening og et godt treningsopphold på Playitas var jeg ikke sikker på at det var nok til å nå målet mitt – kvalifisering til IMWC Kona, Hawaii. Kontinuiteten over tid manglet. Jeg følte meg klar for Ironman, men hadde ikke helt troen på at målet var innen rekkevidde. Jeg prøvde å ha troen utenpå, men innerst inne kjente jeg at dette skulle holde hardt, at det var for tidlig. Jeg hadde dessuten slitt med tørrhoste siden den siste forkjølelsen i dagene før avreise. Jeg drakk alt jeg kom over som inneholdt ingefær, oppkok av sitron og ingefær, og te med honning til den store gullmedalje. 



Vi fikk noen gode dager med trening i SA. Først i Cape Town – hvor kroppen virket overraskende lett etter forkjølelse og 4 dager uten trening - og senere i PE.  Jeg skjønte tidlig at vinden skulle bli en utfordring. Det var utfordrende å sykle med både høyprofil og platehjul, og det var urolig sjø nesten hver dag. Kun to morgener var det ok å svømme – og selv de svømmeturene ble korte. En dag pga bølgene, en annen dag pga delfiner! I ettertid en eksotisk opplevelse, men der og da – ikke så gøy! Da vi var ute å svømte merket jeg en skygge ved siden av meg, og skvatt til litt. Jeg har fullstendig angst for å se «noe» under vann når jeg svømmer – på konkurranser går det fint for da er vi så mange, men alene er jeg ikke særlig høy i hatten. Men jeg tok noen tak til og tenkte det bare var skygge fra armen min som brøt med solen. Vi stoppet for å bestemme neste punkt. Da så jeg noe svart som brøt vannflaten bak ryggen til Frode, og to finner – min først reaksjon var å rope «ÅH F...». vet ikke om jeg tenkte på hai eller hva. «Delfiner» tenkte jeg – det er bare delfiner – og ropte til Frode og Sara – «Delfiner!!». Sara så like panisk ut som meg, så vi sa bare «inn til land» og begynte å beinsvømme innover. Prøvde å ikke «se» under vann eller tenke på at «noe» var der, skulle dukke opp eller nappe meg i beina. Det ble en skikkelig spurt - og helt sikkert ny personlig rekord J


Registreringen gjorde vi ved første anledning torsdag. Det var hyggelig å møte andre norske deltakere, og godt å snakke om andre ting og om konkurransen. Vi hadde også booket 1 time sportsmassasje, og det var godt å få «knadd» opp hele kroppen. Merket at jeg kom mer og mer inn i «boblen» - alt i hodet dreide seg om det som skulle skje på søndag. Jeg gledet meg og var klar, men var nervøs og usikker for resultatet - for at det ikke skulle bli godt nok. Min store motivasjon var Frodes selvsikkerhet – jeg visste han hadde kontroll, at han var i form og klar.


Vi gjorde mest mulig klart etter racebriefingen fredag, og unnet oss en rolig lørdagsmorgen før vi ruslet bort mot Boardwalk for å spise lunsj før innsjekk av sykler. Med sykler og poser på plass i skiftesonen ruslet vi bort til hotellet for å gjøre de siste forberedelsene slik at vi kunne spise en tidlig middag med noen av de andre nordmennene og være tidlig i seng. 


Det siste vi gjorde før vi la oss var å gjøre klar drikkeflaskene. 3 flasker med sportsdrikke (SIS) og 1 flaske med gel (6 stk SIS isotonic). Jeg var litt skeptisk til løsningen jeg endte opp med ifht gel – en aeroflaske montert på rammen. Den var ikke så lett å ta hverken opp eller å sette på plass, men jeg tenkte at det måtte gå greit. Alternativet var å måtte plundre med åpning av pakkene, og med vinden og den dårlige asfalten var jeg usikker på om jeg ville «ta meg tid» til å roe ned så mye og/eller i verstefall stoppe for å få i meg næring. Diskuterte litt med Frode om jeg skulle ta med et høyprofilhjul bort og evt bytte ut platehjulet. Det var meldt mye vind, og jeg var i tvil om fordelene med platehjul ville bli spist opp av usikkerheten min på sykkelen når vinden river litt. Jeg bestemte meg for å være litt offensive og kjøre med platehjul som tenkt.



Klokken 0350 ringte alarmen. Det var godt å våkne og vite at man hadde fått 7 gode timer med søvn. Etter kaffe og en god porsjon havregrøt med banan, rosiner og honning var det å gjøre en siste sjekk at alt var med før vi ruslet bort mot startområdet. Når vi gikk bortover var det tydelig urolig sjø, jeg begynte å tenke på om det ville bety forkortet eller kansellert svøm. Når vi sto å gjorde klar syklene kom beskjeden om at svømmingen var forkortet til 1600 m. Jeg kjente en lettelse – jeg har ikke problemer med litt choppy vann, men det var mer enn litt pluss at det var dønninger. Frode skulle stille seg langt frem, så vi ønsket hverandre lykke til og skiltes da vi kom ned på stranden. 



Jeg følte meg litt liten og bortkommen der blant alle deltakerene i neopren, og prøvde å komme meg litt frem i gruppen som ville brukt 1-1.30 på full svøm. Jeg hørte kanonen gå av, og Pro Menn var i gang. Jeg prøvde å se etter dem utover, men vannet var så choppy at de forsvant. Solen kom opp i det pro damene skulle starte – det var magisk som alltid når vi står der og kjenner strålene begynner å varme opp. 

Prodamene forsvant like fort som herrene, og snart var også AGerne i gang. Jeg skjønte da at jeg sto langt bak, det tok evigheter før jeg ble sluset inn til startområdet. Jeg så de slet med å komme seg ut og over de første store bølgene, men tenkte «det er bare 1600 meter – det fikser du. Gå på!» og før jeg visste ordet av det var jeg ute i bølgene. Jeg ble slått tilbake to ganger av de store bølgene, før jeg kom meg så langt ut at jeg kunne begynne å svømme. Det var så mye bølger! Det føltes helt umulig. Jeg hev etter pusten, fikk helt panikk. Fikk ikke til å puste, ikke til å svømme – og følte at jeg begynte å hikste og hyperventilere. «Hva gjør jeg nå? Dette klarer jeg ikke.» Jeg svømte noen brysttak med hodet over vann for å ha tilgang til luft, tok noen crawltak men måtte stoppe. «Kom igjen, det er 1600 meter – så er du på sykkel. Alle de andre gjør det. Ingen svømmer tilbake!» Jeg lå der i noe som føltes som en evighet for å få kontroll over panikken. Så bestemte jeg meg «Nå svømmer du! Ikke stopp før du er på land, ikke stopp før du er på land. Snart sykkel» Det ble mantraet mitt på svøm. Jeg tok noen crawltak  og pustet bare til en side for å få pustet ofte. Jeg håpet det skulle roe seg litt etter ett par hundre meter, men det ble nesten verre. Jeg fant en slags rytme og fokuserte på å puste tre ganger til høyre, tre ganger til venstre – bare jeg kom meg ut til den røde bøyen så ville jeg få bølgene fra siden og det ville bli bedre. Da jeg rundet bøya ble det mer kontrollerbart. Jeg fant en god rytme og siktet ofte, slik fikk jeg også litt mer kontroll på bølgenes bevegelse. Jeg svømte forbi mange og det motiverte meg, men fokuset mitt var å svømme kontrollert og komme seg opp av «det j.... vannet» og på sykkelen. Følte jeg lå langt bak. Prøvde å surfe inn på den siste bølgen, det gikk dårlig – men nå hadde jeg hvertfall fast grunn under beina. Da jeg kom opp ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde brukt lengre tid en 40 min – det hadde føltes som en evighet. 



Fikk kjapt av meg våtdrakten, på med hjelmen og sko. Det gikk så fort at jeg følte jeg hadde glemt noe. Orket ikke løpe på sykkelsko, men gikk raskt gjennom T1 – plukket med meg sykkelen og kom meg av gårde.



Følte meg superhappy da jeg fikk opp farten på sykkelen bortover Marine Drive. Det var ganske tett, så jeg la meg ikke i tempobøylen før vi var ute av byen. I den første slake oppoverbakken fant jeg roen og kjente at beina var skikkelig gode. Jeg følte lettelse. Etter noen km fant jeg roen og begynte å tenke på svømmingen. Jeg måtte nesten le og husket jeg sa høyt til meg selv « Hva f... var det der!?» J

Jeg begynte å inntak drikke som planlagt etter 15-20 minutter, og fikk et jevnt inntak hele veien – hvert 10-15 minutt. Jeg syklet forbi maaaange – det motiverte meg veldig. 


Etterhvert begynte jeg å møte de profesjonelle, og begynte å se etter amatørene. Etter ca 40 km møtte jeg først Lars Petter – den antatt beste AGeren. Jeg så på klokka for å se om jeg kunne få med meg hvor langt bak Frode var. Etter 2-3 minutter så jeg han – det var deilig. Han var med og pustet teten i nakken. Vi heiet på hverandre og jeg kjente det inspirerte meg. 5 minutter bak han igjen så jeg Trude (kona til LP) komme i mot. Jeg tenkte at dette var ikke så ille, og skulle ta tiden før jeg var tilbake på samme sted. Men det varte å rakk før jeg kom til vending – det gikk 10 minutter, det kom bakker og jeg tråkket på, det gikk 20 minutter – hvor er den vendinga?! Jeg prøvde å kjøre jevnt, og tenkte på det Nichlas skrev om at jo hardere man sykler jo tyngre blir løpingen, så jeg prøvde å holde watten nede – men jeg liker bakker og det er lett å tråkke på litt ekstra. Etter 50 km kom vendingen – jeg trodde den var på 45. Jeg skjønte da jeg jeg veldig lagt bak og kjente motivasjonen dalte som en sekk poteter. Jeg begynte å regne litt på det – at kanskje hadde hun startet svøm 10-15 min før meg, svømt 5-10 minutter raskere. Men likevel – jeg var langt bak. Og var jeg langt bak henne, var jeg også langt bak de beste i min AG. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for å ikke tenke på det, og kjøre mitt eget løp. 

Jeg syklet forbi folk hele tiden, det var få som syklet forbi meg – jeg fant motivasjon i å legge folk bak meg og tråkket på. Flasken med gel i fungerte dårlig, jeg fikk bare i meg ørsmå slurker. Tenkte at det var idiotisk å ikke ha prøvd flasken med gel først. Med vann fungerte den fint – men gel ble for tykt. Så jeg drakk sportsdrikke (som heldigvis innholder mye karb) og tok vannflasker på alle drikkestasjonene. Jeg hadde crampfix og gelegodis i «boksen» som jeg også fikk i meg. 

Da jeg kom til vending halvveis følte jeg at jeg nettopp hadde startet, og la ut på andre runde med samme feeling som første – gode bein, tross motvind og motbakker. Flatene mot vending var superherlige, lå i tyngste gir i 40-45 km/t og koste meg. Vinden blåste opp, den tok betraktelig mer tak i sykkelen fra siden i nedkjøringene. I siste bakken opp mot vending begynte høyre kne å verke – det hadde murret litt i begge siste kilometrene, men såpass må man kjenne. Det ble bare verre i oppoverbakkene og det begynte å sette seg godt over begge knærne. Hadde jeg fått i meg for lite næring? Drukket for lite? Absolutt ikke etter plan. Likevel følte jeg ikke at jeg var sliten - at jeg fortsatt hadde energi og at kroppen og hodet var med - men knærne og beina ville bare ikke. Jeg hadde også kjørt fornuftig i min mening, og holdt watten godt innenfor. 

Det ble en tøff kamp i motvind og slake oppoverbakker de siste 30 km - i tillegg kjente jeg at jeg var sulten. Nok en tabbe – å ikke ha noe med substans med seg. 

Da jeg trillet inn i T2 registrerte jeg ikke annet enn at jeg hadde brukt mer en 6 timer – ble litt oppgitt over meg selv, men gledet meg faktisk til å komme meg ut på løpingen. Og litt spent på hvordan Frode lå an.



Fikk til et raskt bytte av sko. De frivillige var utrolig hjelpsomme, så jeg var raskt ute på løp.




Det var godt å få på løpesko og komme i gang. Ble glad når jeg kjente at knevondtene ikke ble overført til løpingen. Jeg passet meg for ikke å åpne for hardt, og fant et behagelig tempo frem til løpebeina var på plass. Det gikk overraskende fort, og jeg la meg på farten jeg hadde planlagt å holde. 5.15-20. Etter en drøy km så jeg Frode komme i mot meg, han så skikkelig sterk ut – han så ut som en million - gliste og ropte at han var nr 2!! Vi gav hverandre en high-five! Og jeg ble superstolt! Bra noen redder familiens ære - nå skal vi uansett til Hawaii.  


Jeg følte meg mye lettere enn jeg hadde trodd. Ingen mageproblemer, så noe hadde jeg gjort rett med ernæring. Bakkene jeg hadde bekymret meg for var ingenting. Det var motvind halve runden og medvind andre halvdel. Men motvinden var så sterk at medvinden ikke klarte å gjøre opp for motvinden. Det ble tung å kjempe seg frem mot vinden, som bare ble sterkere og sterkere, men det demotiverte meg ikke slik det kan gjøre. 

Stemningen var elektrisk i løypa. Det var publikum overalt, musikk og folk danset - og de heiet på alle! 

Jeg satte en fot foran den andre, og gjorde det jeg skulle. Jeg kjente jeg ble litt likegyldig til farten, holdt den komfortabel, for det føltes tungt å skulle skru den opp – eller orket jeg ikke? Jeg tenkte lite på å gjøre noe med den, men visste jeg kunne kjøre farten opp ett hakk, pine meg selv litt mer, ha litt mer vondt enn det jeg hadde. 

Jeg kjente ikke noe til vondt i muskulatur eller annet før på siste 15 km – da begynte lårene å stivne og knærne verke, men heller ikke det var uutholdelig. Jeg følte meg mer sliten for at det hadde vært en lang dag, enn for anstrengelsen.

Næringsmessig ble det kun flytende, foruten en halv banan ca halvveis som jeg klemte ned fordi jeg var sulten. Drakk godt hele veien – gikk 10 sekunder mens jeg fikk i meg 1 kopp cola og 1 kopp vann på alle drikkestasjoner + at jeg tok med meg to poser vann for å ha i hver hånd når jeg løp. Det var godt å ha noe å holde i og gull å kunne bite hull i dem, ta en slurk og helle resten over hodet. Ut på siste runde – etter vending på ca 35 km tenkte jeg at alle du løper forbi nå og alle som kommer i mot deg er bak – og det er ganske mange. Kanskje klarte jeg under 4 timer på maratonet om ikke annet. 


Siste runden gikk fort, ikke i fart, men plutselig skulle jeg svinge av mot «Finish-line» i stedet for å løpe på «Laps». Hadde hatt to bak meg siste 5 km, og de lå nå tydeligvis en runde bak – for det kom noen oppgitte gloser da jeg svingte av og de skulle fortsette. Jeg smilte litt for meg selv, løp opp den røde løperen og hørte de magiske ordene «Gro Jermstad – YOU - ARE -AN- IRONMAN». Endelig! Jeg var glad for at det var ferdig – men tenkte likevel «var dette alt – var det ikke verre enn dette»? 



Frode sto og ventet på meg i athletes garden. Han hadde blitt nr 2 i klassen og nr 9 totalt av alle amatørene - nr 30 av alle menn inkludert de profesjonelle! Jeg visste han kunne få det til – og jeg vet han har mye mer i seg, så jeg er utrolig spent på hva han får til på Hawaii. 

Selv sitter jeg igjen med en følelse av tilfredstillelse for å ha gjennomført, fornøyd på en måte – men også litt skuffet over meg selv. Dette var første gang jeg skulle kjørte for å prestere, ikke bare gjennomføre. Hele veien har jeg vært usikker på om jeg har det lille ekstra som skal til. Både i trening og på konkurranse. Når jeg ser tilbake på de siste månedene så må jeg innse at det har vært for lite kontinuitet, litt for mange små sykdomsavbrekk som setter meg tilbake – men også perioder der jeg burde strukturert dagene bedre. For tid har jeg – og lyst! Nå ser jeg fremover, og tar med meg alle erfaringer inn i treningen av ikke bare kropp, men hodet – det er en jobb å gjøre der også. Jeg føler meg ung treningsmessig, og vet jeg har mer å gå på. I tillegg har jeg fått «frikort» på hjemmebane og Frode fulle støtte til å bruke den tiden det kreves for å kvalifisere meg til VM på Hawaii.

Ironman Sør-Afrika 7. april 2019

 Ironman Sør-Afrika by Frode Viberg Jermstad

Reiste til Sør-Afrika med en selvtillit om at jobben var gjort gjennom vinteren: Jeg var race-ready!!

Spennende å ankomme Port Elisabeth mandagen før konkurransen, og begynne å gjøre seg kjent i løypa. Fikk satt sammen sykkelen, syklet og fikk sjekket at alt var ok etter reisen nedover. Senere var det å finne frem våtdrakten for å få svømt litt og venne seg til vannet, her merket jeg raskt at her var det bølger og urolig vann. Så her måtte jeg begynne å jobbe med hodet at dette ble vanskelig. Fikk gjort noen gode løpeøkter i race-pace og kjente at her var det noe på gang.

Dagene inn mot konkurransen ble brukt til korte gode økter, hvor fokus var overskudd og gjøre seg klar for selve konkurransen.


Så kom dagen!

Hadde satt vekkerklokken på 04.00, og hadde gjort klart havregryn med mandelmelk kvelden før, som jeg da spiste kald med banan og rosiner 3,5 t før start. 

Selvfølgelig med en deilig kopp kaffe til. 


Maten gikk lett ned og fylte på med litt sportsdrikk og vann, og videre litt loff med Nutella (favoritten min!!)

1,5t før start gikk jeg bort til start sammen med Gro Hege, 10-12 minutters gange. Her var det bare å finne igjen utstyret som jeg hadde plassert ut dagen før, sette 3 stk drikkeflasker på sykkelen og sjekke at alt var som det skulle.Da kom sjokket: Sykkelskoene som jeg hadde satt på sykkelen dagen før var borte. Spurte vaktene om hvor de var og fikk beskjed om at de var i pusen for sykkelutstyr, men der fant jeg de ikke ved første sjekk, kavet litt rundt og fikk beskjed om at de var lagt der kvelden før. Så igjen, og joda, der lå de. Kjente samtidig at det begynte å blåse mer og mer, og kjente en klump i magen. Hvordan skal det gå på svømmingen, jeg som har litt skrekk for bølger og ikke er helt god teknisk med litt rufsete vann. Prøvde å fortrenge dette og jogget meg en lett tur for å kjenne på beina. Tilbake i skiftesonen spiste jeg en skive med loff, da selvfølgelig med Nutella. Jobbet iherdig med hodet for hvordan svømmingen skulle bli- så annonserte speaker at svømmingen ble kortet ned på grunn av store bølger og generelt rufsete sjø. YES, tenkte jeg, dette skulle bli til min fordel, da skulle jeg ikke bli så langt bak etter svømmingen. Så nå ble jeg skikkelig offensiv, stilte meg opp helt foran, og rett bak Lars Petter Stormo (Beste amatør i fjor)Så at proffene stakk av gårde og så umiddelbart at dette var tøffere enn jeg hadde sett for meg, måtte finne frem alle mulige triks jeg har lært i mentaltreningen. Så var det min tur til å springe ut i vannet, ble møtt med en kjempe bølge som slo meg nesten tilbake på stranden. Gav på og tenkte at dette skal jeg fikse!!! Kom meg etter hvert i svømmeposisjon, men kroppen var ikke med, heller ikke hodet. Ble bare kaving og masse folk som bare fosset forbi meg, begynte å få negative tanker i hodet: 

Skal Hawaiituren gå fløyten nå? Hvorfor skal ikke jeg klare å bli bedre til å svømme? Har jeg ikke vært dedikert nok i vinter? Hvorfor har jeg droppet så mange økter med svømmestyrke? Skulle jeg ha senket ambisjonsnivået mitt….?


Så gikk jeg til angrep: Nei, Frode!! Nå må du bare finne roen og komme deg på sykkelen!!! 

Det ble vende punktet, jeg begynte å glede meg til å sykle, for det er noe av det kuleste jeg vet!! Om ikke farten ble større, så fikk jeg til å flyte bedre i vannet, og kom opp av vannet på 37 minutter. Skjønte fort at jeg var et stykke bak, men gledet meg til å sykle. Skiftet raskt i skiftesonen, og kom meg på sykkelen. Yes! Beina var gode og jeg la meg på planlagt watt (260-280watt) og begynte å plukke folk. Ja, jeg plukket mye folk! Hadde planlagt å begynne å drikke og få i meg næring etter 15-20 minutter, hvor jeg da skulle få i meg 70-80g karbohydrater i timen. Fordelt på 3 flasker drikke og en liten flaske på ramma med 8 gels i (Gels på flaske for å få lettere tak i de, og samtidig unngå å plundre med papiret. Man kan også få tidsstraff ved å miste/kaste søppel, så den sjansen tok jeg heller ikke) Etter å ha syklet 30km hadde jeg snart drukket opp den ene flasken jeg hadde på styret, fått i meg to gode munnfuller med gel fra den lille flasken, som for øvrig viser seg å være vanskelig å drikke fra. Så kommer noen fartsdumper og begge de to fulle flaskene jeg har igjen ramler ut, og da har jeg plutselig ikke noe drikke med meg. Ja ja tenker jeg, da får jeg bare ta å fylle på på drikkestasjonene. Etter nye 20 km kommer første drikke stasjon, der klarer jeg å miste første flasken jeg tar, men får tak i ei flaske vann. Tenker at her er det bare å fylle på med de gelene jeg har på den lille flaska for å få inn karbohydrater, men lite gel kommer ut og begynner å bli litt fortvilet. Videre går det helt greit og beina er fine, har plukket masse folk og får gode heiarop langs løypa. Som for øvrig er tett med folk nesten hele veien. Utrolig moro å bare bli løftet frem, samtidig som jeg møter kona mi, Gro Hege ute i løypa og dagen blir bare bedre!! Inne på runding etter første runde får jeg beskjed om at jeg er bare 3 min og 20 sek bak lederen i amatørklassen for menn. Dette gir meg et kjempe håp om at jeg kanskje kan veksle først av amatørene, og kjenner en frysning gå gjennom kroppen. Prøver å ta drikke inne ved vending, men i 45-50km/t er det vanskelig å ta en flaske i fart.


Tenk om jeg hadde tatt igjen Lars Petter Stormo! Ute på vending møter jeg Lars Petter og hilser høflig, det er nå under 2 min mellom oss. Men nå kjenner jeg at kroppen ikke spiller like godt på lag lengre. 30km igjen til skiftesonen, og jeg kjenner at nå er kroppen helt tom for energi, begynner å se uklart og klarer overhodet ikke å holde farten oppe. Kommer etter hvert til matstasjonen 15km før skiftesonen og stopper der, drikker og spiser alt jeg kommer over og kjenner raskt at sukkeret sprer seg ut i kroppen. 

Tråkker på videre, og på siste 10 km inn får jeg litt hjelp av to damer i proff klassen som jeg får litt drafting på. 

Inne i skiftesonen får jeg skiftet raskt, og kommer meg ut på løpingen, fikk tilrop om at jeg lå som nummer 2 i min klasse. Kjente raskt at her manglet det litt energi fortsatt, og bestemte meg for å åpne lett for å «finne» beina. Løper til første matstasjon på 3 km, og stoppet helt opp, spiste det jeg kom over, løp videre og tenkte at nå var det bare å prøve å komme seg inn i den opprinnelige planen for løpinga: 4.10/km. Dette gikk veldig fint i medvinden, men ble raskt tyngre i motvinden, men klarte å holde god fart og beina svarte godt lenge. Ved ca 30km begynte jeg å få sterke smerter i lårene etter alle slagene mot den harde asfalten. Tenkte at nå var det bare å holde ut, så kort til mål kan man ikke gi seg, og jeg hadde tross alt en pallplass innen rekkevidde, og det ville gi meg en billett til Ironman på Hawaii: Den drømmen kunne jeg ikke slippe!

Ved 2 km igjen til mål gjorde det så vondt i lårene at jeg måtte bite meg i underleppa for å flytte smerten. 

Inne på den røde løperen hører jeg speakeren rope navnet mitt og sier: You Are an Ironman!




Jeg klarte målet mitt! Jeg er kvalifisert til VM i Ironman på Hawaii. Fantastisk deilig følelse!

Men, må si at jeg kjenner litt på skuffelsen av å ikke ha klart arbeidsoppgavene mine på svømmingen, og at jeg er så amatørmessig å ikke sikre min dyrebare energi.

Samtidig som det gir meg en uhyre sterk motivasjon til å få til alle 4 disiplinene i triatlon: Svømming, sykling, løping og ernæring.


Takk til:

 Gro Hege, kona mi som støtter meg i alt og har trua på meg!

Nichlas, min trener som klarer å snu alle mine påfunn og rare tanker om trening til det beste for meg.


Ironman 70.3 Dubai 2019

Short race report from IM 70.3 Dubai!

Af Henrik Stik Eskildsen

Pre-race thoughts:
The aim of the race was actually just to get me motivated to get back into training during November/December last year. So no goal of a certain time or a new PB. But people knowing me know that I find it quite hard just to participate in races without going for a new record of some sort. So as I approached the race and training was going pretty good I realized it was not totally impossible to aim for a new PB. So that was the overall goal. And to be totally honest I had a goal of doing a sub 4.20.

I placed myself in the first third of the 25-30 minutes group which I thought was perfect to reach my goal of a 28 minute swim. But I was so wrong. Even entering the water I passed 3 athletes. In the first 300-400m approaching the first buoy I had to overtake at least 5 more athletes who were never even close to swimming a sub 30 minute. I know it helps your own performance to get paced by faster swimmers but I think people really need to be a little more honest when self-seeding at he swim start. Otherwise those self-seeding swim starts do not make sense at all. In the last 400m of the swim it was quite difficult to navigate since we were swimming directly towards the sun but since I wasn’t overtaken once I actually thought I was on track for the sub 28 minutes. Again I was wrong. I managed a 29,5 minutes swim. Considering it was my first real OW swim in 5 months I however think it was reasonable.

As is the case most of the times when I lose time during the swim I start the bike by pushing pretty hard. Too hard. Meaning head down and full throttle. That lasts for around 10 minutes until I realize I am pushing short tri distance watt numbers and won’t be able to hold these for over 2 hours without completely destroying my run. So instead of pushing 4,4 watts/Kg I settled for around 3,8 watts/Kg. And this is pretty much where the overtaking begins. And I am not the one overtaking. Being of the size I am my absolute watt numbers are just not even close to the numbers of the big guys. I know that. But it’s hard to accept once you are actually in the middle of the race. The first 45k we had a head wind and were going slightly upwards. I was passed by several groups who were not quite living up to it being a non-draft race, but I am also used to this since many athletes just don’t race fair. I have learned to limit my anger when this happens even though it sometimes feels like I am the only one playing by the rules. During the last 45k we had a nice tailwind and were going slightly downwards again so it took me more or less an hour to get back to T2 after it took me around 1 hours 20 minutes to reach the turnaround. I managed a 2.20 bikesplit which I am pretty ok with.

The run is my strongest discipline and also my favorite. In 70.3 races I normally aim to run around 3.55-4.00/km. This I was able to hold for around 5k and after that the heat started affecting me. My pace fell to around 4.10/km and I felt it was close to impossible for me to push harder than that. So I accepted the new pace. I was really focused on the nutrition and on drinking enough so I wouldn’t start slowing even more. And it somehow actually helped me a little since I actually managed to run the last 5k as the fastest on the day. I ended up with a 1.26 run split and a total of 4.22.40. That gave me a 19th spot in my AG and a new PB on the distance.

All in all a great race to start the season. Since I am still a little away for being in perfect shape (i.e. 100% race ready) and considering it wasn’t really my A-race I am quite glad that I managed to take home a new PB even though I did not manage a sub 4.20. I must be honest to say that the race has made it to the top of my favorite races. The surroundings and the race setup up as well as the organization of the race is just great. Can highly recommend the race.