Ironman South Africa 2019

RACEREPORT IRONMAN SOUTH-AFRICA 7. APRIL 2019 

By Gro Hege Viberg Jermstad

Dagene før

Vi ankom Port-Elizabeth (PE) mandag før konkurransen etter noen dager i bil opp langs kysten fra Cape Town. Det var med spenning vi nærmet oss strendene vi hadde sett på filmene fra IMSA  tidligere år. Da vi kjørte langs Marine Drive mot hotellet og så bannere på lyktestolpene, kontainere og trailere med Ironmanlogo – da kjente jeg det sitret i kroppen. Nå er vi her! 

 

Etter en høst med jernmangel og mange utfordringer på jobb – samt en oppkjøringsperiode med trenerbytte og mye «småsykdom» (to dager ute her og to dager ute der) var jeg usikker. Selv om jeg hadde hatt uker med god trening og et godt treningsopphold på Playitas var jeg ikke sikker på at det var nok til å nå målet mitt – kvalifisering til IMWC Kona, Hawaii. Kontinuiteten over tid manglet. Jeg følte meg klar for Ironman, men hadde ikke helt troen på at målet var innen rekkevidde. Jeg prøvde å ha troen utenpå, men innerst inne kjente jeg at dette skulle holde hardt, at det var for tidlig. Jeg hadde dessuten slitt med tørrhoste siden den siste forkjølelsen i dagene før avreise. Jeg drakk alt jeg kom over som inneholdt ingefær, oppkok av sitron og ingefær, og te med honning til den store gullmedalje. 

 

56624542_282565475985900_3655023250569691136_n.jpg

Vi fikk noen gode dager med trening i SA. Først i Cape Town – hvor kroppen virket overraskende lett etter forkjølelse og 4 dager uten trening - og senere i PE.  Jeg skjønte tidlig at vinden skulle bli en utfordring. Det var utfordrende å sykle med både høyprofil og platehjul, og det var urolig sjø nesten hver dag. Kun to morgener var det ok å svømme – og selv de svømmeturene ble korte. En dag pga bølgene, en annen dag pga delfiner! I ettertid en eksotisk opplevelse, men der og da – ikke så gøy! Da vi var ute å svømte merket jeg en skygge ved siden av meg, og skvatt til litt. Jeg har fullstendig angst for å se «noe» under vann når jeg svømmer – på konkurranser går det fint for da er vi så mange, men alene er jeg ikke særlig høy i hatten. Men jeg tok noen tak til og tenkte det bare var skygge fra armen min som brøt med solen. Vi stoppet for å bestemme neste punkt. Da så jeg noe svart som brøt vannflaten bak ryggen til Frode, og to finner – min først reaksjon var å rope «ÅH F...». vet ikke om jeg tenkte på hai eller hva. «Delfiner» tenkte jeg – det er bare delfiner – og ropte til Frode og Sara – «Delfiner!!». Sara så like panisk ut som meg, så vi sa bare «inn til land» og begynte å beinsvømme innover. Prøvde å ikke «se» under vann eller tenke på at «noe» var der, skulle dukke opp eller nappe meg i beina. Det ble en skikkelig spurt - og helt sikkert ny personlig rekord J

 

Registreringen gjorde vi ved første anledning torsdag. Det var hyggelig å møte andre norske deltakere, og godt å snakke om andre ting og om konkurransen. Vi hadde også booket 1 time sportsmassasje, og det var godt å få «knadd» opp hele kroppen. Merket at jeg kom mer og mer inn i «boblen» - alt i hodet dreide seg om det som skulle skje på søndag. Jeg gledet meg og var klar, men var nervøs og usikker for resultatet - for at det ikke skulle bli godt nok. Min store motivasjon var Frodes selvsikkerhet – jeg visste han hadde kontroll, at han var i form og klar.

 

Vi gjorde mest mulig klart etter racebriefingen fredag, og unnet oss en rolig lørdagsmorgen før vi ruslet bort mot Boardwalk for å spise lunsj før innsjekk av sykler. Med sykler og poser på plass i skiftesonen ruslet vi bort til hotellet for å gjøre de siste forberedelsene slik at vi kunne spise en tidlig middag med noen av de andre nordmennene og være tidlig i seng. 

 

Det siste vi gjorde før vi la oss var å gjøre klar drikkeflaskene. 3 flasker med sportsdrikke (SIS) og 1 flaske med gel (6 stk SIS isotonic). Jeg var litt skeptisk til løsningen jeg endte opp med ifht gel – en aeroflaske montert på rammen. Den var ikke så lett å ta hverken opp eller å sette på plass, men jeg tenkte at det måtte gå greit. Alternativet var å måtte plundre med åpning av pakkene, og med vinden og den dårlige asfalten var jeg usikker på om jeg ville «ta meg tid» til å roe ned så mye og/eller i verstefall stoppe for å få i meg næring. Diskuterte litt med Frode om jeg skulle ta med et høyprofilhjul bort og evt bytte ut platehjulet. Det var meldt mye vind, og jeg var i tvil om fordelene med platehjul ville bli spist opp av usikkerheten min på sykkelen når vinden river litt. Jeg bestemte meg for å være litt offensive og kjøre med platehjul som tenkt.

 

Raceday

Klokken 0350 ringte alarmen. Det var godt å våkne og vite at man hadde fått 7 gode timer med søvn. Etter kaffe og en god porsjon havregrøt med banan, rosiner og honning var det å gjøre en siste sjekk at alt var med før vi ruslet bort mot startområdet. Når vi gikk bortover var det tydelig urolig sjø, jeg begynte å tenke på om det ville bety forkortet eller kansellert svøm. Når vi sto å gjorde klar syklene kom beskjeden om at svømmingen var forkortet til 1600 m. Jeg kjente en lettelse – jeg har ikke problemer med litt choppy vann, men det var mer enn litt pluss at det var dønninger. Frode skulle stille seg langt frem, så vi ønsket hverandre lykke til og skiltes da vi kom ned på stranden. 

 

Svøm

Jeg følte meg litt liten og bortkommen der blant alle deltakerene i neopren, og prøvde å komme meg litt frem i gruppen som ville brukt 1-1.30 på full svøm. Jeg hørte kanonen gå av, og Pro Menn var i gang. Jeg prøvde å se etter dem utover, men vannet var så choppy at de forsvant. Solen kom opp i det pro damene skulle starte – det var magisk som alltid når vi står der og kjenner strålene begynner å varme opp. 

Prodamene forsvant like fort som herrene, og snart var også AGerne i gang. Jeg skjønte da at jeg sto langt bak, det tok evigheter før jeg ble sluset inn til startområdet. Jeg så de slet med å komme seg ut og over de første store bølgene, men tenkte «det er bare 1600 meter – det fikser du. Gå på!» og før jeg visste ordet av det var jeg ute i bølgene. Jeg ble slått tilbake to ganger av de store bølgene, før jeg kom meg så langt ut at jeg kunne begynne å svømme. Det var så mye bølger! Det føltes helt umulig. Jeg hev etter pusten, fikk helt panikk. Fikk ikke til å puste, ikke til å svømme – og følte at jeg begynte å hikste og hyperventilere. «Hva gjør jeg nå? Dette klarer jeg ikke.» Jeg svømte noen brysttak med hodet over vann for å ha tilgang til luft, tok noen crawltak men måtte stoppe. «Kom igjen, det er 1600 meter – så er du på sykkel. Alle de andre gjør det. Ingen svømmer tilbake!» Jeg lå der i noe som føltes som en evighet for å få kontroll over panikken. Så bestemte jeg meg «Nå svømmer du! Ikke stopp før du er på land, ikke stopp før du er på land. Snart sykkel» Det ble mantraet mitt på svøm. Jeg tok noen crawltak  og pustet bare til en side for å få pustet ofte. Jeg håpet det skulle roe seg litt etter ett par hundre meter, men det ble nesten verre. Jeg fant en slags rytme og fokuserte på å puste tre ganger til høyre, tre ganger til venstre – bare jeg kom meg ut til den røde bøyen så ville jeg få bølgene fra siden og det ville bli bedre. Da jeg rundet bøya ble det mer kontrollerbart. Jeg fant en god rytme og siktet ofte, slik fikk jeg også litt mer kontroll på bølgenes bevegelse. Jeg svømte forbi mange og det motiverte meg, men fokuset mitt var å svømme kontrollert og komme seg opp av «det j.... vannet» og på sykkelen. Følte jeg lå langt bak. Prøvde å surfe inn på den siste bølgen, det gikk dårlig – men nå hadde jeg hvertfall fast grunn under beina. Da jeg kom opp ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde brukt lengre tid en 40 min – det hadde føltes som en evighet. 

 

T1

Fikk kjapt av meg våtdrakten, på med hjelmen og sko. Det gikk så fort at jeg følte jeg hadde glemt noe. Orket ikke løpe på sykkelsko, men gikk raskt gjennom T1 – plukket med meg sykkelen og kom meg av gårde.

 

Sykkel

Følte meg superhappy da jeg fikk opp farten på sykkelen bortover Marine Drive. Det var ganske tett, så jeg la meg ikke i tempobøylen før vi var ute av byen. I den første slake oppoverbakken fant jeg roen og kjente at beina var skikkelig gode. Jeg følte lettelse. Etter noen km fant jeg roen og begynte å tenke på svømmingen. Jeg måtte nesten le og husket jeg sa høyt til meg selv « Hva f... var det der!?» J

Jeg begynte å inntak drikke som planlagt etter 15-20 minutter, og fikk et jevnt inntak hele veien – hvert 10-15 minutt. Jeg syklet forbi maaaange – det motiverte meg veldig. 

56742547_2623736471033384_6011524239398535168_n.jpg

Etterhvert begynte jeg å møte de profesjonelle, og begynte å se etter amatørene. Etter ca 40 km møtte jeg først Lars Petter – den antatt beste AGeren. Jeg så på klokka for å se om jeg kunne få med meg hvor langt bak Frode var. Etter 2-3 minutter så jeg han – det var deilig. Han var med og pustet teten i nakken. Vi heiet på hverandre og jeg kjente det inspirerte meg. 5 minutter bak han igjen så jeg Trude (kona til LP) komme i mot. Jeg tenkte at dette var ikke så ille, og skulle ta tiden før jeg var tilbake på samme sted. Men det varte å rakk før jeg kom til vending – det gikk 10 minutter, det kom bakker og jeg tråkket på, det gikk 20 minutter – hvor er den vendinga?! Jeg prøvde å kjøre jevnt, og tenkte på det Nichlas skrev om at jo hardere man sykler jo tyngre blir løpingen, så jeg prøvde å holde watten nede – men jeg liker bakker og det er lett å tråkke på litt ekstra. Etter 50 km kom vendingen – jeg trodde den var på 45. Jeg skjønte da jeg jeg veldig lagt bak og kjente motivasjonen dalte som en sekk poteter. Jeg begynte å regne litt på det – at kanskje hadde hun startet svøm 10-15 min før meg, svømt 5-10 minutter raskere. Men likevel – jeg var langt bak. Og var jeg langt bak henne, var jeg også langt bak de beste i min AG. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for å ikke tenke på det, og kjøre mitt eget løp. 

Jeg syklet forbi folk hele tiden, det var få som syklet forbi meg – jeg fant motivasjon i å legge folk bak meg og tråkket på. Flasken med gel i fungerte dårlig, jeg fikk bare i meg ørsmå slurker. Tenkte at det var idiotisk å ikke ha prøvd flasken med gel først. Med vann fungerte den fint – men gel ble for tykt. Så jeg drakk sportsdrikke (som heldigvis innholder mye karb) og tok vannflasker på alle drikkestasjonene. Jeg hadde crampfix og gelegodis i «boksen» som jeg også fikk i meg. 

Da jeg kom til vending halvveis følte jeg at jeg nettopp hadde startet, og la ut på andre runde med samme feeling som første – gode bein, tross motvind og motbakker. Flatene mot vending var superherlige, lå i tyngste gir i 40-45 km/t og koste meg. Vinden blåste opp, den tok betraktelig mer tak i sykkelen fra siden i nedkjøringene. I siste bakken opp mot vending begynte høyre kne å verke – det hadde murret litt i begge siste kilometrene, men såpass må man kjenne. Det ble bare verre i oppoverbakkene og det begynte å sette seg godt over begge knærne. Hadde jeg fått i meg for lite næring? Drukket for lite? Absolutt ikke etter plan. Likevel følte jeg ikke at jeg var sliten - at jeg fortsatt hadde energi og at kroppen og hodet var med - men knærne og beina ville bare ikke. Jeg hadde også kjørt fornuftig i min mening, og holdt watten godt innenfor. 

Det ble en tøff kamp i motvind og slake oppoverbakker de siste 30 km - i tillegg kjente jeg at jeg var sulten. Nok en tabbe – å ikke ha noe med substans med seg. 

Da jeg trillet inn i T2 registrerte jeg ikke annet enn at jeg hadde brukt mer en 6 timer – ble litt oppgitt over meg selv, men gledet meg faktisk til å komme meg ut på løpingen. Og litt spent på hvordan Frode lå an.

 

T2

Fikk til et raskt bytte av sko. De frivillige var utrolig hjelpsomme, så jeg var raskt ute på løp.

 

Løp

56800766_276314269976541_6501243175061946368_n.jpg

Det var godt å få på løpesko og komme i gang. Ble glad når jeg kjente at knevondtene ikke ble overført til løpingen. Jeg passet meg for ikke å åpne for hardt, og fant et behagelig tempo frem til løpebeina var på plass. Det gikk overraskende fort, og jeg la meg på farten jeg hadde planlagt å holde. 5.15-20. Etter en drøy km så jeg Frode komme i mot meg, han så skikkelig sterk ut – han så ut som en million - gliste og ropte at han var nr 2!! Vi gav hverandre en high-five! Og jeg ble superstolt! Bra noen redder familiens ære - nå skal vi uansett til Hawaii.  

 

Jeg følte meg mye lettere enn jeg hadde trodd. Ingen mageproblemer, så noe hadde jeg gjort rett med ernæring. Bakkene jeg hadde bekymret meg for var ingenting. Det var motvind halve runden og medvind andre halvdel. Men motvinden var så sterk at medvinden ikke klarte å gjøre opp for motvinden. Det ble tung å kjempe seg frem mot vinden, som bare ble sterkere og sterkere, men det demotiverte meg ikke slik det kan gjøre. 

Stemningen var elektrisk i løypa. Det var publikum overalt, musikk og folk danset - og de heiet på alle! 

Jeg satte en fot foran den andre, og gjorde det jeg skulle. Jeg kjente jeg ble litt likegyldig til farten, holdt den komfortabel, for det føltes tungt å skulle skru den opp – eller orket jeg ikke? Jeg tenkte lite på å gjøre noe med den, men visste jeg kunne kjøre farten opp ett hakk, pine meg selv litt mer, ha litt mer vondt enn det jeg hadde. 

Jeg kjente ikke noe til vondt i muskulatur eller annet før på siste 15 km – da begynte lårene å stivne og knærne verke, men heller ikke det var uutholdelig. Jeg følte meg mer sliten for at det hadde vært en lang dag, enn for anstrengelsen.

Næringsmessig ble det kun flytende, foruten en halv banan ca halvveis som jeg klemte ned fordi jeg var sulten. Drakk godt hele veien – gikk 10 sekunder mens jeg fikk i meg 1 kopp cola og 1 kopp vann på alle drikkestasjoner + at jeg tok med meg to poser vann for å ha i hver hånd når jeg løp. Det var godt å ha noe å holde i og gull å kunne bite hull i dem, ta en slurk og helle resten over hodet. Ut på siste runde – etter vending på ca 35 km tenkte jeg at alle du løper forbi nå og alle som kommer i mot deg er bak – og det er ganske mange. Kanskje klarte jeg under 4 timer på maratonet om ikke annet. 

57206003_408843359928068_7614476136721940480_n.jpg

Siste runden gikk fort, ikke i fart, men plutselig skulle jeg svinge av mot «Finish-line» i stedet for å løpe på «Laps». Hadde hatt to bak meg siste 5 km, og de lå nå tydeligvis en runde bak – for det kom noen oppgitte gloser da jeg svingte av og de skulle fortsette. Jeg smilte litt for meg selv, løp opp den røde løperen og hørte de magiske ordene «Gro Jermstad – YOU - ARE -AN- IRONMAN». Endelig! Jeg var glad for at det var ferdig – men tenkte likevel «var dette alt – var det ikke verre enn dette»? 

 

56652801_2263475103873146_2511317487354642432_n.jpg

Frode sto og ventet på meg i athletes garden. Han hadde blitt nr 2 i klassen og nr 9 totalt av alle amatørene - nr 30 av alle menn inkludert de profesjonelle! Jeg visste han kunne få det til – og jeg vet han har mye mer i seg, så jeg er utrolig spent på hva han får til på Hawaii. 

Selv sitter jeg igjen med en følelse av tilfredstillelse for å ha gjennomført, fornøyd på en måte – men også litt skuffet over meg selv. Dette var første gang jeg skulle kjørte for å prestere, ikke bare gjennomføre. Hele veien har jeg vært usikker på om jeg har det lille ekstra som skal til. Både i trening og på konkurranse. Når jeg ser tilbake på de siste månedene så må jeg innse at det har vært for lite kontinuitet, litt for mange små sykdomsavbrekk som setter meg tilbake – men også perioder der jeg burde strukturert dagene bedre. For tid har jeg – og lyst! Nå ser jeg fremover, og tar med meg alle erfaringer inn i treningen av ikke bare kropp, men hodet – det er en jobb å gjøre der også. Jeg føler meg ung treningsmessig, og vet jeg har mer å gå på. I tillegg har jeg fått «frikort» på hjemmebane og Frode fulle støtte til å bruke den tiden det kreves for å kvalifisere meg til VM på Hawaii.

Ironman Sør-Afrika 7. april 2019

 Ironman Sør-Afrika by Frode Viberg Jermstad

Reiste til Sør-Afrika med en selvtillit om at jobben var gjort gjennom vinteren: Jeg var race-ready!!

Spennende å ankomme Port Elisabeth mandagen før konkurransen, og begynne å gjøre seg kjent i løypa. Fikk satt sammen sykkelen, syklet og fikk sjekket at alt var ok etter reisen nedover. Senere var det å finne frem våtdrakten for å få svømt litt og venne seg til vannet, her merket jeg raskt at her var det bølger og urolig vann. Så her måtte jeg begynne å jobbe med hodet at dette ble vanskelig. Fikk gjort noen gode løpeøkter i race-pace og kjente at her var det noe på gang.

Dagene inn mot konkurransen ble brukt til korte gode økter, hvor fokus var overskudd og gjøre seg klar for selve konkurransen.

 

Så kom dagen!

Hadde satt vekkerklokken på 04.00, og hadde gjort klart havregryn med mandelmelk kvelden før, som jeg da spiste kald med banan og rosiner 3,5 t før start. 

Selvfølgelig med en deilig kopp kaffe til. 

56721493_363966070877618_3177706101692956672_n.jpg

Maten gikk lett ned og fylte på med litt sportsdrikk og vann, og videre litt loff med Nutella (favoritten min!!)

1,5t før start gikk jeg bort til start sammen med Gro Hege, 10-12 minutters gange. Her var det bare å finne igjen utstyret som jeg hadde plassert ut dagen før, sette 3 stk drikkeflasker på sykkelen og sjekke at alt var som det skulle.Da kom sjokket: Sykkelskoene som jeg hadde satt på sykkelen dagen før var borte. Spurte vaktene om hvor de var og fikk beskjed om at de var i pusen for sykkelutstyr, men der fant jeg de ikke ved første sjekk, kavet litt rundt og fikk beskjed om at de var lagt der kvelden før. Så igjen, og joda, der lå de. Kjente samtidig at det begynte å blåse mer og mer, og kjente en klump i magen. Hvordan skal det gå på svømmingen, jeg som har litt skrekk for bølger og ikke er helt god teknisk med litt rufsete vann. Prøvde å fortrenge dette og jogget meg en lett tur for å kjenne på beina. Tilbake i skiftesonen spiste jeg en skive med loff, da selvfølgelig med Nutella. Jobbet iherdig med hodet for hvordan svømmingen skulle bli- så annonserte speaker at svømmingen ble kortet ned på grunn av store bølger og generelt rufsete sjø. YES, tenkte jeg, dette skulle bli til min fordel, da skulle jeg ikke bli så langt bak etter svømmingen. Så nå ble jeg skikkelig offensiv, stilte meg opp helt foran, og rett bak Lars Petter Stormo (Beste amatør i fjor)Så at proffene stakk av gårde og så umiddelbart at dette var tøffere enn jeg hadde sett for meg, måtte finne frem alle mulige triks jeg har lært i mentaltreningen. Så var det min tur til å springe ut i vannet, ble møtt med en kjempe bølge som slo meg nesten tilbake på stranden. Gav på og tenkte at dette skal jeg fikse!!! Kom meg etter hvert i svømmeposisjon, men kroppen var ikke med, heller ikke hodet. Ble bare kaving og masse folk som bare fosset forbi meg, begynte å få negative tanker i hodet: 

Skal Hawaiituren gå fløyten nå? Hvorfor skal ikke jeg klare å bli bedre til å svømme? Har jeg ikke vært dedikert nok i vinter? Hvorfor har jeg droppet så mange økter med svømmestyrke? Skulle jeg ha senket ambisjonsnivået mitt….?

56739234_428627954576975_2139691357554343936_n.jpg

Så gikk jeg til angrep: Nei, Frode!! Nå må du bare finne roen og komme deg på sykkelen!!! 

Det ble vende punktet, jeg begynte å glede meg til å sykle, for det er noe av det kuleste jeg vet!! Om ikke farten ble større, så fikk jeg til å flyte bedre i vannet, og kom opp av vannet på 37 minutter. Skjønte fort at jeg var et stykke bak, men gledet meg til å sykle. Skiftet raskt i skiftesonen, og kom meg på sykkelen. Yes! Beina var gode og jeg la meg på planlagt watt (260-280watt) og begynte å plukke folk. Ja, jeg plukket mye folk! Hadde planlagt å begynne å drikke og få i meg næring etter 15-20 minutter, hvor jeg da skulle få i meg 70-80g karbohydrater i timen. Fordelt på 3 flasker drikke og en liten flaske på ramma med 8 gels i (Gels på flaske for å få lettere tak i de, og samtidig unngå å plundre med papiret. Man kan også få tidsstraff ved å miste/kaste søppel, så den sjansen tok jeg heller ikke) Etter å ha syklet 30km hadde jeg snart drukket opp den ene flasken jeg hadde på styret, fått i meg to gode munnfuller med gel fra den lille flasken, som for øvrig viser seg å være vanskelig å drikke fra. Så kommer noen fartsdumper og begge de to fulle flaskene jeg har igjen ramler ut, og da har jeg plutselig ikke noe drikke med meg. Ja ja tenker jeg, da får jeg bare ta å fylle på på drikkestasjonene. Etter nye 20 km kommer første drikke stasjon, der klarer jeg å miste første flasken jeg tar, men får tak i ei flaske vann. Tenker at her er det bare å fylle på med de gelene jeg har på den lille flaska for å få inn karbohydrater, men lite gel kommer ut og begynner å bli litt fortvilet. Videre går det helt greit og beina er fine, har plukket masse folk og får gode heiarop langs løypa. Som for øvrig er tett med folk nesten hele veien. Utrolig moro å bare bli løftet frem, samtidig som jeg møter kona mi, Gro Hege ute i løypa og dagen blir bare bedre!! Inne på runding etter første runde får jeg beskjed om at jeg er bare 3 min og 20 sek bak lederen i amatørklassen for menn. Dette gir meg et kjempe håp om at jeg kanskje kan veksle først av amatørene, og kjenner en frysning gå gjennom kroppen. Prøver å ta drikke inne ved vending, men i 45-50km/t er det vanskelig å ta en flaske i fart.

56757201_354317775184810_395108519893794816_n.jpg

Tenk om jeg hadde tatt igjen Lars Petter Stormo! Ute på vending møter jeg Lars Petter og hilser høflig, det er nå under 2 min mellom oss. Men nå kjenner jeg at kroppen ikke spiller like godt på lag lengre. 30km igjen til skiftesonen, og jeg kjenner at nå er kroppen helt tom for energi, begynner å se uklart og klarer overhodet ikke å holde farten oppe. Kommer etter hvert til matstasjonen 15km før skiftesonen og stopper der, drikker og spiser alt jeg kommer over og kjenner raskt at sukkeret sprer seg ut i kroppen. 

Tråkker på videre, og på siste 10 km inn får jeg litt hjelp av to damer i proff klassen som jeg får litt drafting på. 

Inne i skiftesonen får jeg skiftet raskt, og kommer meg ut på løpingen, fikk tilrop om at jeg lå som nummer 2 i min klasse. Kjente raskt at her manglet det litt energi fortsatt, og bestemte meg for å åpne lett for å «finne» beina. Løper til første matstasjon på 3 km, og stoppet helt opp, spiste det jeg kom over, løp videre og tenkte at nå var det bare å prøve å komme seg inn i den opprinnelige planen for løpinga: 4.10/km. Dette gikk veldig fint i medvinden, men ble raskt tyngre i motvinden, men klarte å holde god fart og beina svarte godt lenge. Ved ca 30km begynte jeg å få sterke smerter i lårene etter alle slagene mot den harde asfalten. Tenkte at nå var det bare å holde ut, så kort til mål kan man ikke gi seg, og jeg hadde tross alt en pallplass innen rekkevidde, og det ville gi meg en billett til Ironman på Hawaii: Den drømmen kunne jeg ikke slippe!

Ved 2 km igjen til mål gjorde det så vondt i lårene at jeg måtte bite meg i underleppa for å flytte smerten. 

Inne på den røde løperen hører jeg speakeren rope navnet mitt og sier: You Are an Ironman!

 

Ironman

56490431_463960244426101_7387703976617050112_n.jpg

Jeg klarte målet mitt! Jeg er kvalifisert til VM i Ironman på Hawaii. Fantastisk deilig følelse!

Men, må si at jeg kjenner litt på skuffelsen av å ikke ha klart arbeidsoppgavene mine på svømmingen, og at jeg er så amatørmessig å ikke sikre min dyrebare energi.

Samtidig som det gir meg en uhyre sterk motivasjon til å få til alle 4 disiplinene i triatlon: Svømming, sykling, løping og ernæring.

 

Takk til:

 Gro Hege, kona mi som støtter meg i alt og har trua på meg!

Nichlas, min trener som klarer å snu alle mine påfunn og rare tanker om trening til det beste for meg.

 

Ironman 70.3 Dubai 2019

Short race report from IM 70.3 Dubai!

Af Henrik Stik Eskildsen

Pre-race thoughts:
The aim of the race was actually just to get me motivated to get back into training during November/December last year. So no goal of a certain time or a new PB. But people knowing me know that I find it quite hard just to participate in races without going for a new record of some sort. So as I approached the race and training was going pretty good I realized it was not totally impossible to aim for a new PB. So that was the overall goal. And to be totally honest I had a goal of doing a sub 4.20.

Swim:
I placed myself in the first third of the 25-30 minutes group which I thought was perfect to reach my goal of a 28 minute swim. But I was so wrong. Even entering the water I passed 3 athletes. In the first 300-400m approaching the first buoy I had to overtake at least 5 more athletes who were never even close to swimming a sub 30 minute. I know it helps your own performance to get paced by faster swimmers but I think people really need to be a little more honest when self-seeding at he swim start. Otherwise those self-seeding swim starts do not make sense at all. In the last 400m of the swim it was quite difficult to navigate since we were swimming directly towards the sun but since I wasn’t overtaken once I actually thought I was on track for the sub 28 minutes. Again I was wrong. I managed a 29,5 minutes swim. Considering it was my first real OW swim in 5 months I however think it was reasonable.

Bike:
As is the case most of the times when I lose time during the swim I start the bike by pushing pretty hard. Too hard. Meaning head down and full throttle. That lasts for around 10 minutes until I realize I am pushing short tri distance watt numbers and won’t be able to hold these for over 2 hours without completely destroying my run. So instead of pushing 4,4 watts/Kg I settled for around 3,8 watts/Kg. And this is pretty much where the overtaking begins. And I am not the one overtaking. Being of the size I am my absolute watt numbers are just not even close to the numbers of the big guys. I know that. But it’s hard to accept once you are actually in the middle of the race. The first 45k we had a head wind and were going slightly upwards. I was passed by several groups who were not quite living up to it being a non-draft race, but I am also used to this since many athletes just don’t race fair. I have learned to limit my anger when this happens even though it sometimes feels like I am the only one playing by the rules. During the last 45k we had a nice tailwind and were going slightly downwards again so it took me more or less an hour to get back to T2 after it took me around 1 hours 20 minutes to reach the turnaround. I managed a 2.20 bikesplit which I am pretty ok with.

Run:
The run is my strongest discipline and also my favorite. In 70.3 races I normally aim to run around 3.55-4.00/km. This I was able to hold for around 5k and after that the heat started affecting me. My pace fell to around 4.10/km and I felt it was close to impossible for me to push harder than that. So I accepted the new pace. I was really focused on the nutrition and on drinking enough so I wouldn’t start slowing even more. And it somehow actually helped me a little since I actually managed to run the last 5k as the fastest on the day. I ended up with a 1.26 run split and a total of 4.22.40. That gave me a 19th spot in my AG and a new PB on the distance.

Conclusion:
All in all a great race to start the season. Since I am still a little away for being in perfect shape (i.e. 100% race ready) and considering it wasn’t really my A-race I am quite glad that I managed to take home a new PB even though I did not manage a sub 4.20. I must be honest to say that the race has made it to the top of my favorite races. The surroundings and the race setup up as well as the organization of the race is just great. Can highly recommend the race.

Ironman 70.3 Dubai 2019

IRONMAN 70.3 DUBAI RACEREPORT

Af Martin S. Thomsen

Træningen og alting nogle uger forinden gik perfekt og alt gik den rette vej, i weekenden for to uger siden havde jeg så de sidste lange hård træninger. Men havde så om lørdagen vågnet med ondt i halsen, men trænede dog stadig igennem det jeg skulle og om mandagen efter havde sygdommen så taget fat. Endte kun med en dag helt uden træning, men med rigtig mange forkølet og sløj. Sidste weekend følte jeg mig lige så stille på toppen igen, men hostede og var stadig snottet. Det forsatte helt til torsdag og fredag morgen på race day var faktisk første dag jeg IKKE vågnede og var snottet.

I to uger op til stævnet har jeg varmetrænet seriøst og flere gange svømmet med våddragt for at vende mig til den. Da jeg ved jeg har lidt svært ved varme og altid lige skal vende mine skuldre til at have våddragt på.
Jeg havde fået massage op til flere gange så jeg var sikker på kroppen var på plads og klar.

Jeg havde forberedt mig til punkt og prik.

Rejsen herned gik så godt som den kunne med Mille, og jeg fik trænet det jeg skulle op til og fik mig registreret og checket cyklen ind.

Maden og alting op til præcis som jeg plejer og som altid har virket for mig.

Jeg kom op kl 04:15 og fik morgenmad godt 2:30t inden start, alting gik perfekt og roligt inden starten gik kl 07:10. Jeg fik svømmet lidt inden starten og havde en god fornemmelse i kroppen.

Jeg havde stillet mig lidt tilbage i svømmestarten så jeg ikke ville blive svømmet over, det gjorde jeg heller ikke men jeg kommer alligevel ALDRIG ind i nogen rytme. Mine skulder og ryg spænder op og det ødelægger min teknik. Jeg kom ikke i nogen gruppe, jeg navigerede forkert og svømmede alt for langt rundt om bøjerne. Noget som jeg aldrig har haft problemer med før, jeg har kun vist fremgang i svømmehallen og da uret siger 32:50 op af vandet var jeg rasende på hvorfor f***** jeg nu igen har kunnet f**** min svømning op........

T1 skiftet gik som smurt og jeg kom godt afsted på cyklen, jeg får gang i benene og de er godt med. Jeg har en god fornemmelse i kroppen og ud i modvinden og jævnt opad vender jeg på de 45km med 40 i snit og ved vi hjem har medvind og det går lidt nedad. Jeg kommer lige efter vendepunktet i gruppe med en dansker og Alexander Vinokourov, det var perfekt og vi alle bidragede til føringer skiftene. Selvfølgelig med 12m imellem, der var også i år RIGTIG godt bemandet med officials og de kan se langt på de lange lige stykker så ingen snød i front især 👍🏽

Efter 60km smidder jeg min drikkedunk og modtager en med energi fra depot.
På de sidste 10km begynder jeg så at mærke min mave begynder at bøvle med at spænde som om det er let sidestik. (Som jeg ALDRIG får på cykel)
Må så slippe Vinokourov det sidste stykke og prøvede at få styr på maven, ved at slappe lidt af og trække vejret igennem.

Kommer igennem cyklingen på 2:08 som er med 42.2 km/t avg. (Hurtigste i min AG 25-29) selvom jeg stadig kun er 24 år.

I T2 bruger jeg desværre lige 30sek på at finde min plads da jeg kommer til at løbe en række forkert.

Slapper godt af og får skiftet roligt til løb for at give mave lidt ro, starter i den pace jeg skulle starte i og har gjort i SÅ mange træninger efter hård cykling. Men så kramper hele min mave bare og vejrtrækning gør ondt, jeg går igennem hver aid station og får mig kølet godt ned og får noget vand. Men kaster op i munden efter hver aid station næsten. Jeg løber ærlig talt HELT på grænsen af at stoppe hele vejen og varmen bagede bare ned på mig.
Min 10’ende halve ironman og den hårdeste afsluttende halvmarathon nogensinde.
Kommer ind på 4:15 som rækkede til en 4. Plads i AG 25-29 og nr 29 af alle aldre ud af 2.500 deltagere.

Det jeg kom for til Dubai var en kval til VM i halv ironman i Nice. Der var tre pladser i min aldersgruppe, og alle tre tog pladsen... 
Det var ikke godt nok, men jeg er så ked af at lige præcis min AG ikke havde flere pladser når AG 35-39 fx havde 10 pladser og at en som nr 25 endte med at få en plads fordi mange andre ikke tog pladsen og den så bare ruller ned til næste på resultatlisten indtil alle pladser er taget. Det er et kæmpe slag, og derfor jeg ikke har skriver før jeg nu har fået det hele talt og tænkt igennem.

Nu har vi tre dage i Dubai til at opleve byen og få slappet af, det har været en LANG vinter med mange timers træning og uden meget sjov for at være klar til igår. Det hele føles lidt ligegyldigt og meningsløst nu, for nu kommer jeg kun hjem med en finisher medalje og lige nojagtig ikke en pokal og en kval til VM.

Tak til alle for støtten, venner, familie, bekendte. Tak til min kæreste som har været sammen med Mille og passet huset mens jeg har trænet når jeg har haft fri. jeg gav alt jeg havde og har gjort alt jeg kunne op til.

Tak til min træner Uperform.dk Coaching for at give mig SÅ højt et bundniveau selv når kroppen ikke er med.

Tak til mine sponsorer for denne mulighed at køre dette store stævne i denne fantastiske by.

TS Tegl
AVK Gummi
JSP Makskinfabrik
Lykke
Låsby Cykler - Værkstedet.
Bredkjærvejens Murer & Beton ApS

 

Ironman Hawaii World Championship

By Måns Höiom

The race I have been working for and dreamt about had finally arrived! I had slept ok, prepared my gear and now I was standing on the shore of Kailua-Kona beach together with 2500 other triathletes. These athletes are the toughest and hardest in the world, there is no doubt in my mind these are the fittest athletes, all categories, in the world. And here I am - injured. There is nothing I can do to change that and my coach Teresa at Uperform.dk prompted me to try to enjoy the race anyhow. I was full of frustration but tried to take her advice! I moved into the water and swam the short distance to the start. So many treading water next to each other, waiting for the cannon to go off. At this specific moment I felt a sudden shortness of breath and my heart pounding really hard! It dawned me - I am in the dream I have had for so long! The pride and joy was so intense! The cannon went of and there I was in a blur of arms swinging the water! I started swimimg and everthing felt ok. My back did not hurt if I focused on the strokes and not stressed. Some fighting in the beginning as usual, but less than I anticipated. So the swim was very easy and I enjoyed the swim more than expected. The frustration was gone and I truly enjoyed the moment in water. Swim Time - 1:11:17
I limped my way through transition, changed into bikegear and off I went. I am always a slow starter on my bike and this was no exception! Add to that the hills in the beginning and my backpain and you get the picture! I rode the bike in and out of Kailua before entering Queen K highway. The landscape between Kailua and the turning point at Hawi is lava fields without much trees! You can see really far ahead and the rolling hills are fast going down and slow going up! The sun is scorching hot and it is radiating from the black tarmac from underneath as well as burning your back. One can easily get mentally broken down if the mood is turning against you. At this point I am pedalling as hard as I can with what I have for today and I am loving my bike, I am loving the scenary and I am loving my life! The ride takes longer than expected but I am so greatful for being here and the pride is pounding my chest almost the entire ride! Bike Time - 5:21:15
Changing into running gear was harder than I thought! I got some help from a voluntair to change shoes as my back was preventing me from reaching down! The first few km I was running a 4:30 pace but the back was starting to cramp. I had to reduce the lenght of my stride and the pace slowed. Every now and then the back was cramping up and I just had to walk a few moments until the back relaxed a bit. I was aware the day was going to be really long before I started the day, and I could just not do anything about it, so I enjoyed the run/walk as much as I could! I don’t think I have ever been so well trained and not being able to prove myself was the sadest thing I have ever experienced in my sportslife. I was hurting from the many hours out there and my back was not helping! Thinking about my journey the past two years, the many hours of training, the hardship and struggle to make the time to train, making sure not to get sick and everything else that comes with an active lifestyle. Was it worth it? After what seemed like an eternity I reached Alii drive and turned right towards the finish line. Up on the red and black carpet with the Ironman logo and there was my family! They cheered at me and I could see their pride in their eyes and I just knew! I just knew it was all worth it! I will do it again! And I need to race it the next time! Run Time - 4:02:32

Total Time - 10:44:32 There is so many I would like to thank for supporting me and to make this a reality but it would be such a long text! I will only mention my coach Teresa Heimann at uperform coaching for making me fitter than I have ever been in my life! And obviously my family - my brother Runar for lighting the spark in me all those years ago, and my wife Veronica that inspires me to train by training equally hard and approving the lifestyle that we are living!
I love you!

Ironman Copenhagen

Af Ronni Thomasen

IRONMAN 2018 skulle jeg gøre det eller ej? 
Har slet ikke trænet rigtig til det på noget tidspunkt. Havde fokus på halv IRONMAN Challenge i Herning som skulle have en SUB 5. 
Der gik alt galt på dagen. Kom i mål på 5.14. Jeg kastede op og havde intet kontrol. 
Fuck jeg var irriteret, og der var kun en vej. Jeg ringede til Teresa næste dag og spurgte som noget af det første, før vi evaluerede hvad der gik galt i Herning.

Teresa kan jeg lave en hel IRONMAN? Hun siger som altid top motiverende - det kan du sagtens. Derefter evaluerede vi, hvad der gik galt i Herning. 

Mit største problem er ikke form, men energi indtagelse, som jeg slet ikke har styr på. Kan ikke få noget som helst ned, da jeg aldrig har været vant til det i min fodbold karriere. Spec. Ikke gels og andet kunstig syntetisk stas. 

Nederlaget i Herning skulle revancheres.
Jeg ringede omkring 20. juni til Teresa og sagde hun skulle lægge et program til hel IRONMAN. Nu skulle det være. Hun sagde noget, som faktisk gav mig det sidste spark - så skal du også følge det ellers gør jeg det ikke. Det var ment af hende, som vi havde travlt og ikke tid til at springe nogle træninger over!

Træningen gik fint, men energien var stadig problemet. 20 dage før IM CPH lavede jeg en lang træningstur på 4 timer cykel og 1 time løb i høj sol, men jeg gik fuldstændig kold igen. Dog viste jeg præcis hvad det var. Havde trænet 5 timer og drukket en af de to dunke jeg havde med.

Næste dag ringede jeg igen til Teresa og sagde hvad gør vi? Jeg kan ikke æde alle de gels, barrer eller andet krab. Igen havde den gode coach et svar. Du tager ud imorgen og køber maltodextrin og druesukker så laver du flg. blanding.

Bland:
150 gram druesukker
250 gram maltodextrin sammen i 2 dunke med din high5 og 2 zero tap’s i hver dunk

Du skal have ca 90 gram kulhydrat i timen og i disse 2 flasker vil der være 381 gram kulhydrat = holder til mellem 4 og 5 timer.
Den 3 dunk kommer du rent vand i og har foran dig.

Nu drikker du en stor tår af energi drikken hvert 20 min. og resten vand, masser af vand. Nu var det slut med gels osv. 

Prøv og spørg om det virkede i min træning og til IM i søndags. Det kan i bande på! Jeg tænkte slet ikke tider, men mit overskud i træningen og ikke mindst da jeg løb i mål i søndags. Jeg var slet ikke rundt på gulvet som jeg plejede, når jeg kom ud i på de lange ture. Så er I ved at gå sukkerkold eller bare ikke kan klare det gels krab, så prøv lige coach’s trylledrik den virker præcis som Asteriks trylledrik. 

IM 2018 og min første var en fantastisk dag med masser af overskud. Kom i mål på 10.56, men fik desværre en meget ufortjent tidsstraf på 5 min så sluttid 11.01.

100 meter før Geels Bakke hvor rytterne foran mig satte sig op og gjorde klar til energi depot på Geels Bakke. Der stod en motorcykel lige før bakken, som gav mig og 4 andre tidsstraf på 5 min. Så har man sgu også prøvet det men total latterligt. De eneste 300 meter hvor jeg ikke var nervøs for at drafte, så får jeg det sgu der. 

Skal jeg gøre det igen, det kan I bide skeer på jeg skal. 

Brugte 1.23 på svøm da jeg svømmer som en korkprop
Brugte 14 min på T1 og T2
Fik 5 min tidsstraf
Planlagde en hel IRONMAN lidt før 3 måneder inden racedagen

Kan I se, hvor jeg vil hen på min næste IM
SUB?

Tak coach du er fantastisk til god træning, sparring og ikke mindst kost/energi

Ironman Copenhagen

Af Julius Panduro Rydstrøm

Dagene op til selve stævnet, var egentligt ret afslappet, allerede i starten af ugen havde jeg sørget for at der var styr på alt.
Cyklen var tjekket igennem, alt grej blev vasket og pudset, tjek listen blev udført til punkt og prikke samt planen for selve dagen blev lagt.

Jeg fik testet cyklen en sidste gang for at se at alt bare spillede, og løb en lille tur, for at holde kroppen i gang inden at den skulle ud på den lange tur.

Raceday.
Uret ringer klokken 03.30, og jeg får hurtigt slukket det, så jeg ikke vækker min gravide kæreste. Går ud og sætter vand over til kaffen, samt laver en skål med yoghurt, frosties og mysli. Jeg tager maden og min kaffe med ind i stuen hvor lyset er slukket, og sidder for mig selv og begynder at forberede mig mentalt på hvad dagen bringer.

Jeg kigger mine ting igennem en sidste gang, og gør mig klar til at min bror henter mig klokken 04.45, vi kører ud til start området hvor min cykel står og jeg går lige de sidste ting igennem på cyklen, så jeg ved at alt spiller. Jeg går skiftezonen igennem et par gange for at være sikker på hvor jeg skal hen, så jeg ikke bliver i tvivl når jeg kommer op af vandet, jeg får hilst på nogle af dem jeg kender, og får sagt held og lykke.

Klokken nærmer sig 06.15 og jeg begynder så småt at tage min våddragt på, så jeg kan komme ud i god tid og varme op, da jeg får dragten på, kommer min kæreste derud og vi får talt lidt sammen inden at jeg går i vandet for at varme op. Jeg får svømmet en lille smugle derud og så tilbage igen, og står lige 5 minutters tid og strækker kroppen, samt justere våddragten så den sidder optimalt.

Jeg går op til min bror og kæreste som lige giver mig de sidste ord med på vejen inden at jeg stiller mig op i rækkerne hvor starten går. Jeg er ikke super nervøs omkring det, men føler at jeg har skabt et godt spændingsniveau til at gå ud og få en fantastisk dag med en masse oplevelser og lærdom.

Det er rullende start, hvilket betyder at vi bliver sendt afsted små grupper med et par sekunder imellem hver gruppe. Jeg kommer ned i vandet og får hurtigt gang i kroppen, lidt tempo på ud til den første bøje og derefter tager, jeg det ret roligt og prøver at finde en, som jeg kan ligger på fødderne af, men der var ingen at finde og jeg tænker at det kan være at jeg finder nogle senere på svømningen. Jeg rammer 1800 meter mærket og der er stadig ingen fødder at finde, så jeg vælger ikke at fokusere på at finde nogle at hængte mig på og så derfor bare nyde svømningen. Der er et okay flow i kroppen og der bliver ikke brugt for mange kræfter, kommer så ud til sidste vendepunkt og her ligger der så et reb tværs over der hvor man svømmer, og der bliver stoppet lidt op jeg vælger derefter at dykke under det og rundt om bøjen, kursen bliver sat imod den sidste bøje og de 3.8km er ved at være gennemført.

Jeg kommer op af vandet og ind igennem T1 (Skiftezonen), ud på cyklen og det første stykke tid bruger jeg på at finde et godt flow og få styr på at alt er, som det skal være.

Kommer så i gang med cyklingen, men de første 70km var humøret ikke så stort, der lå nogle på hjul af min konstant, men det er jeg i bund og grund også ligeglad med fordi det er kun dem selv de snyder, men når de vælger at køre forbi mig og derefter falde tilbage, så jeg hele tiden blev nød til at overhale eller falde tilbage, da man skal holde 12 meters afstand, jeg vælger efter nogle frustrationer at lade mig falde en del tilbage og give dem et forspring, så de kan ligge og snyde, og efter det øjeblik nød jeg hele turen igennem, hvor kilometerne bare kørte derudaf. Jeg rammer geels bakke hvor min svigerfar, min kæreste og nogle venner, samt klubkammerater stod og heppede på mig, hvilket giver et lille boost.
Kommer til 130 km mærket, hvor jeg igen møder den lille gruppe, som sjovt nok stadig ligger på hjul af hinanden, men åbenbart er ved at løbe tør for kræfter, så jeg beslutter at sætte lidt mere tempo på i 15 minutters tid for at sørge for at de ikke kunne hænge på, og derefter så jeg dem ikke igen, hvilket gjorde at jeg kunne køre den stabilt hjem på cyklen uden at bruge for mange kræfter, da jeg gerne ville have så friske ben som muligt, når jeg skulle ud og løbe et maraton efter 3.8 km svømning og 180 km cykling.

Kommer ind i T2 (skiftezonen), hvor jeg afleverer min cykel til en frivillig og får smækket et par løbesko på, dog havde jeg lige glemt i farten at man skulle hænge sin skifte pose tilbage på den krog hvor man tog den, så skulle lige løbe tilbage med den.

Ud på løbet og jeg føler mig frisk på trods af lidt krampe i inderlåret, men var sikker på at det bare skulle løbes væk, ligger ud i et stabilt tempo, som ikke var for hård, kommer forbi mine klubkammerater, som står og hepper hvilket var helt fantastisk, men efter 3 kilometer begynder min mave at drille, jeg har tidligere haft mange problemer med det og har prøvet virkeligt mange forskellige energi produkter for at undgå at dette skulle ske, og troede at jeg havde knækket koden, men jeg tog fejl. Og ved 5 km mærket var smerterne så kraftige at jeg overvejede at trække stikket, men jeg fik kæmpet mig videre og prøvede samtlige ting for at få styr på maven, men hverken toiletbesøg, cola, bananer, rent vand eller saltkiks var nogen hjælp, jeg slukkede mit ur og de sidste 37.2km blev i ren smerte og vilje om at jeg ville gennemføre, jeg prøvede flere gange at sætte mere tempo på, men der var bare ikke noget at gøre når maven ikke gider at samarbejde. Jeg havde selvfølgelig tanker omkring det at ramme “muren” på løbet, da jeg aldrig havde løbet et maraton før, men jeg følte ikke rigtigt at der kom nogen mur, da smerterne bare havde været der siden 5 km mærket, så jeg havde nok bare vænnet mig til at det gjorde lidt ekstra ondt.

Men jeg kommer til det sidste stykke, og der er ikke langt til mål, skiltet i vejsiden siger 40.2km hvilket betød at der kun var 2 km tilbage, jeg prøvede at nyde de sidste 2 km så meget som muligt, det var fantastisk så mange mennesker der hepper og hele den atmosfære der er omkring sådan et stort stævne.

Jeg løber forbi mine klubkammerater for sidste gang, og jeg ved at det er lige rundt om hjørnet målet er, hårene på armene begynder at rejse sig, og jeg løber ind på de sidste 100 meter, den røde løber er under mine fødder, jeg kigger op og ser porten med mit navn, og jeg giver den sidste high five inden at jeg løfter mine arme og prøver at krydse målstregen med et brøl.

Kommer i mål og hele min maveregion er i krampe og jeg kan dårligt snakke, men jeg gjorde det, måske jeg ikke levede helt op til mit potentiale på dagen, men jeg gennemførte og gav ikke op, og det var det jeg kom for.

Jeg skal nok få revanche en dag, når jeg har fået styr på mine maveproblemer.

 

Der skal lyde stort tak til.

Uperform Coaching
Scanposten Graphic
Pulskoncept
Herlev Tri og Motion
og selvfølgelig
Min familie, venner og dem, som følger mig.